Debatt

Når hjerter brenner er det lett å bli brent

I jakten på å befolke himmelen er det lett å overse jordiske behov hos den enkelte.

ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL

STIAN KILDE AAREBROT, Areopagosprest, forfatter og leder av nettverket Etter Kristus

Aller først vil jeg rose Jesus Revolution-leder Paul Hockley for å være helt klar på at han ønsker dialog og forsøk på forståelse og forsoning med brente barn fra JR-fortiden. En slik dialog har selvfølgelig potensiale i seg til å være både god og helbredende for den enkelte når den tas på privaten. Samtidig: Når det er såpass mange som kjenner seg igjen i Rut Helens fortelling bør deler av dialogen også tas i offentlighet, av hensyn til de mange som ikke orker tanken på å ta denne praten.

Stian Kilde Aarebrot. Foto: ,

Som David Åleskjær skriver på sin blogg, davidsliv.com: «Det er ikke bare enkelt for en ungdom å konfrontere noen av disse lederne på et lukket kontor. Selv jeg, som er rimelig tøff i trynet og svært bevisst på egne standpunkt, opplever enkelte samtaler med fortidens helter som tøffe […] og jeg tror Stine-Line på 17 fort kan føle seg rimelig overkjørt».

Mitt inntrykk fra utsiden er at Paul Hockley har helt rett når han skriver at JR anno 2016 er noe ganske annet enn for 10-15 år siden. Det er da heller ingen som har kritisert verken dagens Jesus Revolution eller Paul Hockley som leder. Det at Hockley ved flere anledninger har måttet svare på kritikken knyttet til en periode hvor han selv ikke hadde særlig til ansvar, understreker bare min etterlysning: Hvor er ledernes oppgjør med fortiden? Hvor er Anne og Stephan Christiansen når tidligere disipler står fram med vonde minner? Er ikke forsoning et Jesu ideal vi skal tilstrebe?

Leder i misjonsorganisasjonen Ungdom i Oppdrag, Andreas Nordli, er her et eksempel til etterfølgelse. I avisen Dagen, i en artikkel om «Frelst», uttaler han at det nok kunne blitt laget en lignende dokumentar om tidligere ungdomsmisjonærer i hans organisasjon, at han faktisk kjenner flere som har negative erfaringer fra tiden i UiO. Nordli tar selvkritikk på at unge ledere tidligere fikk et for stort ansvar uten å få den nødvendige veiledningen og oppfølgingen.

Videre i Paul Hockleys svar på Hans Eskil Vigdels og mitt innlegg skriver han at «alle i Jesus Revolution hadde sagt seg enig i følgende: ‹(...) det er problematisk når et menneskes liv reduseres til et middel for å oppnå et mål›».Selvfølgelig er alle enige i det, hvem er vel mot et slikt ideal?. Men her er eksemplene på uoverensstemmelser mellom kart og terreng dessverre like tallrike som stjernene på himmelen. Jo viktigere saken er, dess lettere er det å glemme enkeltmennesket oppi det hele, det være seg blant 70-tallets revolusjonsdrømmende venstreraddiser eller 90-tallets superkarismatikere, som sang om å «plyndre helvetet og befolke himmelen».

De siste årene har det kommet fram drøssevis med personlige fortellinger fra tidligere misjonærbarn som så sine foreldre forsvinne ut internatskolens store jernporter, for så å se dem igjen en måned eller to senere, et helt nødvendig offer fra foreldrenes side. De var jo opptatt med noe enda viktigere: Å vinne sjeler for Jesus, en Jesus som brukte merkelig mye av sin tid på enkeltmennesker med tanke hvor superviktig saken han kjempet for var.

Jeg har stor tiltro til at JR ble grunnlagt og drevet frem med gode intensjoner. Men mye tyder på at det i iveren etter å befolke himmelen ble oversett et og annet jordisk behov hos enkeltmennesket. Det skulle jeg gjerne hørt mer om av de som ledet det hele den gang hjertene brant som aller mest.

--

Les: «Frelst»-debatten

Stian Kilde Aarebrot: Offentlig ransakelse, nå!
Hans Eskil Vigdel: Jesus Revolution var ikke det jeg trengte Paul Hockley: Jeg har store ører og ingen pekefinger

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder