bilde

Foto: Tegning: Roar Hagen

Kommentar

VGs Martine Lunder kommenterer: Den viktige åpenheten om psykisk helse

De unge og åpne har bevist at de selv kan være spydspissen i kampen mot psykiske lidelser.

Martine Lunder Brenne
ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL

Nylig ble NRKs serie «Jeg mot meg» tildelt Rådet for psykisk helses hederspris, Tabuprisen 2016. I programmet har åtte ungdommer i alderen 18 til 26 delt sine innerste problemer i gruppesamtale med hverandre, psykolog Peder Kjøs – og rundt 450.000 seere som fikk med seg første episode.

Få flere kommentarer og kronikker: Følg VG Meninger på Facebook!

KOMMENTERER: VG-journalist Martine Lunder Brenne. Foto: Oleghn Foto:

Vi får blant annet høre historiene til Karsten Nordal Hauken (26) som ble voldtatt som 20-åring, Malin Nesvold Vangnes (26) om har panikkangst og Anders Lillesæther (19) som har tvangstanker rundt trening og mat. Og vi får følge dem så tett på som mulig er, gjennom deltagernes egne, håndholdte kameraer som de filmer seg selv med.

Vi trenger slike unike innblikk, og vi trenger åpenheten.

Les også: Tar et oppgjør med det tilsynelatendene perfekte livet

En folkesykdom

I Folkehelseinstituttets rapport om helsetilstanden i Norge, understrekes det at psykiske plager og lidelser er et stort helseproblem hos barn og unge. Til enhver tid regner man med at 15–20 prosent barn og unge har nedsatt funksjon på grunn av psykiske plager som depresjon, angst og atferdsproblemer. Hos åtte prosent er problemene så alvorlige at det kan kalles en psykisk lidelse.

For de fleste er plagene forbigående. Hos noen er de vedvarende.

Problemstillingen er langt fra ny: For snaut to år siden skrev VG Helg om «Generasjon Prestasjon» – norske jenter som stresser seg syke. Tre av ti ungdomsskolejenter svarte i en undersøkelse at «alt er et slit» og innrømte at de bekymret seg for mye om ting. Én av fire hadde depressive symptomer.

Samme år omtalte statsminister Erna Solberg psykiske helseproblemer som en av våre store folkesykdommer. Lite tyder på at vi har fått bukt med problemet.

Les også: Ny blogger-plakat tar opp kampen mot spiseforstyrrelser hos unge jenter

Åpne bloggere

Vi lever i et ekstremt åpenhetssamfunn. Det har aldri vært enklere å dele, enten det er på en blogg, på en utfyllende Facebook-post eller på 140 tegn på Twitter. Det er en trend i tiden både å omtale og å være åpen om psykiske lidelser.

«Jeg mot meg» er kanskje det proffeste, men langt fra det eneste programmet som har forsøkt å gå i dybden på unge menneskers sinn. «Sykt perfekt» på TV 2 hadde ikke i nærheten av samme oppslutning, men ga også et innblikk.

BANER VEI: Deltakerne i «Jeg mot meg» i gruppeterapi med psykolog Peder Kjøs øverst i midten. Foto: Andris Søndrol Visdal ANTI

Også andre aktører har vært på ballen. Blogger og forfatter Linnéa Myhre var tidlig ute med å dele sin kamp mot spiseforstyrrelser på bloggen, etter hvert også i nettserien «La Linnéa leve» før hun ga ut den svært utleverende boken «Evig Søndag» i 2012. Jeg tviler ikke på at Myhre var med på å bane vei for åpenhet rundt psykiske lidelser, og å fjerne litt av tabuet. Et nyere eksempel er Sophie Elise Isachsen, som har blogget om sine angstanfall.

Sophie Elise: Var maktesløst vitne til at et intimtbilde av henne ble spredt på nett

Viktige karakterer

På TV kommer trenden også fram i dramatisert form. Megasuksessen «Skam» er innom temaet på flere måter – som William (Thomas Hayes) og brorens problemer etter at de mistet lillesøsteren i en bilulykke med sistnevnte involvert, eller den latente, men nesten umerkelige historien om Nooras (Josefine Pettersen) fortid med spiseforstyrrelser. Og mer skal det helt sikkert bli når vi snart skal få følge Isaks (Tarjei Sandvik Moe) liv som skjult homofil.

Det er selvsagt ikke noe norsk fenomen – internasjonalt har flere serier gjort en utmerket jobb med å portrettere psykiske lidelser – enten vi snakker om Carrie (Claire Danes) og hennes bipolare lidelse i «Homeland» eller Hannahs (Lena Dunham) tvangstanker i «Girls»

Krever tett oppfølging

At åpenhet først og fremst bør ses på som positivt, betyr likevel ikke at vi trenger ut utall nye reality-konsepter hvor man dykker ned i det mest private. Å kringkaste det aller innerste er utfordrende, og ikke noe som kan gjøres med letthet.

Det må stilles skyhøye krav til skaperne bak programmer som tar for seg psykisk helse. Psykolog Hedvig Montgomery skriver i en kronikk i Rushprint at man har et ekstra ansvar når historiene bæres av unge mennesker og mennesker som nettopp har tilbakelagt tøffe perioder i livet.

«En 17-åring kan ha et sterkt ønske om å fortelle om sin selvskading, uten at det er nyttig for henne å gjøre det (…) Kringkaster må ha et blikk for at denne unge jenta kommer til å ønske å stå for noe annet, ha andre historier som betyr mer, om bare noen år. Den mer modne utgaven av deltageren, må også få en plass – selv om hun ikke finnes enda», skriver Montgomery.

Samtidig kan ikke dette stå i veien for mer åpenhet rundt et så viktig tema. Da må heller vi som er heiagjeng vite at det ikke holder å stille opp like etter at noen har åpnet seg og delt noe – vi må være der hele tiden. Vi må se mennesket som modnes, og ikke la noens psykiske lidelse bli definerende resten av livet. Åpenhet avler åpenhet, og de fleste er vel enige om at å snakke om psykiske problemer er en del av selve løsningen på dem. Å kneble den samtalen vil være et stort skritt tilbake.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder