ANSTRENGT: Forholdet mellom kulturminister Linda Hofstad Helleland og idrettspresident Tom Tvedt har vært anspent over tid. Hvordan blir forholdet mellom politikk og idrett dersom Ap overtar nøklene til departementet? Foto: Vidar Ruud NTB scanpix

Arbeiderpartiets idrettshodepine

Sterke krefter i idrettsbevegelsen drømmer om et regjeringsskifte. Men hvor fritt spillerom får Tom Tvedt & co. dersom Arbeiderpartiet vinner valget?

ARTIKKELEN ER OVER TO ÅR GAMMEL

KOMMENTATOR: Leif Welhaven. Foto: Frode Hansen VG

På papiret skal ikke hvem som sitter med den politiske makten ha så mye å si for toppene i Norges idrettsforbund.

Organisasjonen har politisk fargeblindhet i formålsparagrafen, sin egen demokratiske oppbygging og en ledelse som er veldig opptatt av å være herrer i eget hus, uavhengig av hvem som sitter i regjering.

I virkeligheten utfordres forholdet mellom idrett og politikk nå langs en rekke akser, og høstens valg er alt annet enn irrelevant for idrettsledelsen.

Én av disse aksene er knyttet til personer i posisjoner.

Kjemien mellom idrettspresident Tom Tvedt og kulturminister Linda Hofstad Helleland er et stykke unna det optimale, for å ty til et understatement. Spørsmålet er hvor lenge Tvedt, tidligere fylkesordfører for Ap og med tette bånd høyt opp i partiet, kan leve med et så dårlig forhold til Høyre-statsråden.

Derfor er det ikke akkurat en hemmelighet at sentrale idrettstopper håper at det blir et regjeringsskifte, og at det vil innebære at organisasjonen får tilbake den selvråderetten enkelte oppfatter som svekket under en geskjeftig minister.

Et annet tema berører selve den norske idrettsmodellen, som opplever å bli satt under press. Modellen er tuftet på et bytteforhold, der idrettsbevegelsen leverer folkehelse gjennom aktivitet, mens myndighetene finansierer anlegg ved bruk av spillemidler og yter annen økonomisk støtte.

Siden 2007 har norsk idrett vært samlet under én felles paraply.

Spørsmålet dagens regjering har reist, er i hvilken grad modellen henger med i samfunnsutviklingen. Vi lever i en tid der stadig flere velger å trene for seg selv i stedet for i idrettslag, og hva med dem som søker aktivitetsformer langt utenom det organiserte? Er deres behov mindre verdt?

Etter en utredning landet de blåblå på å kanalisere 100 millioner kroner utenom idrettsforbundet, til bruk for uorganisert aktivitet.

Og selv om idrettsorganisasjonene etter beste evne prøver å fremstille dette som en kunstig konflikt, siden for eksempel mosjonister også nyter godt av skiløyper bevegelsen holder i stand, er vi her innom kjente ideologiske skiller mellom behovene til hver enkelt og bygging av det som er felles.

Enda tydeligere blir partipolitikkens betydning for idretten av andre forhold vi har sett under dagens regjering.

Mot idrettsforbundets vilje ble proffboksingsforbudet opphevet, med Erna Solberg i ringen da Cecilia Brækhus fikk bokse på norsk jord, mens det private snowboardarrangementet X Games neppe hadde møtt den samme velviljen med et rødt styre.

På toppen av dette kommer åpenhetsdebatten, som har rammet omdømmet til dagens idrettsledelse hardt. I stedet for å vise frem hvordan offentlige midler er blitt forvaltet da de ble spurt om det, tviholdt idrettsstyret på et uforståelig hemmelighetskremmeri, som endte med et sviende nederlag for toppledelsen.

Det hjelper selvsagt at man til slutt tok til vettet.

Samtidig viste innsynet fra Sotsji-OL og Ungdoms-OL på Lillehammer at det hadde vokst frem en kultur med umusikalske ledervaner i idretten. Og utover sensommeren og høsten vil mer av den tidligere pengebruken bli kjent.

Historisk sett er båndene mellom arbeider- og idrettsbevegelsen tette, med dugnadsånd som fellesnevner. Selv om vi har hatt idrettsledere med ulik partibok, har samkvemmet mellom bevegelsene vært sentralt i nasjonsbyggingen.

Der «Alle skal med» er et kjent arbeiderpartislagord, er idrettsforbundets sentrale motto «Idrettsglede for alle».

Sammenhengen mellom idrett og politikk blir heller ikke mindre tydelig av hvor mange med partipolitisk fartstid som innehar ulike roller i idrettsorganisasjonene. I dagens idrettsstyre er det ikke bare idrettspresidenten som har Ap-bakgrunn, der sitter både tidligere finansminister Sigbjørn Johnsen og stortingsrepresentant Jorodd Asphjell.

Nå nærmer vi oss et valg - og spørsmålet er hva Arbeiderpartiet gjør dersom de overtar idrettsansvaret igjen?

Hvor tydelig og aktiv vil en kulturminister derfra være om forhold som normalt har vært håndtert av idretten selv? Her vil selvsagt den innførte åpenheten gjøre det lettere å ha tillit enn om den ikke hadde kommet på plass, men det vil jo også fremover kunne dukke opp problemstillinger som utfordrer forholdet mellom statsråd og idrettsledelse.

Og det er et relevant spørsmål om tilliten er såpass svekket at Tvedt vil kunne bli en belastning for eget parti.

Det som før eller senere uansett vil tvinge seg frem, er et behov for å tenke nytt rundt finansiering av idrettsformål.

Inntil videre er det enighet om å bruke tippemidlene som ryggrad. Men uansett hva politikerne vedtar, lever Norsk Tippings monopol på lånt tid. Og da kommer det nok en dag hvor idretten blir en helt ordinær post i statsbudsjettet.

Da vil pengebruken måtte bli veid mot andre gode formål, og det blir slutt på tryggheten og forutsigbarheten spillemiddelsystemet har sikret idrettsbevegelsen.

Når den tid kommer, er det i alle fall slutt på forestillingen om at idretten er løsrevet fra politikken.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder