Historiker ut mot kollega: – Tvedt bryter med historikerens normer

Terje Tvedt har skapt et grunnleggende usant bilde av starten på norsk utviklingshjelp.

HELGE PHARO, professor emeritus i internasjonal historie, UiO

Den opphissede debatten om professor Terje Tvedts bruk av kilder og litteratur blusset på ny opp i oktober etter utgivelsen av professor Jostein Gripsruds utmerkede bok «Norsk Hamskifte». Professor i historie ved Universitetet i Tromsø, Hallvard Tjelmeland, fulgte opp i et intervju med Klassekampen.

I VG har så vel Terje Tvedt selv som Kjetil Rolness avvist kritikken. Jeg arbeider selv med en større anmeldelse/debattinnlegg om «Det internasjonale gjennombruddet» for Historisk tidsskrift. Siden Terje Tvedt og hans følgesvenner i det offentlige ordskiftet avfeier den faglige begrunnede kritikken, finner jeg grunn til å fremføre noe av min kritikk allerede nå.

Kort oppsummert: Terje Tvedt bryter systematisk med historikerens normer hva gjelder bruk av kilder og eksisterende litteratur. Mange som arbeider med norsk utviklingshjelps historie, har registrert at Terje Tvedt siterer selektivt, utelater informasjon, unnlater å henvise til tidligere arbeider, og bruker det forvrengte bilde han slik konstruerer, til å underbygge sine påstander. I bibliografien og teksten mangler for eksempel bind 2 og 3 av «Norsk utviklingshjelps historie», og bind 5 og 6 av «Norsk utenrikspolitikks historie», til tross for at han både implisitt og eksplisitt polemiserer mot nettopp disse fremstillingene.

Her begrenser jeg meg til to av Tvedts konklusjoner. Han hevder at 1960-tallet var startpunktet for det internasjonale gjennombruddet: «Først i 1963 ble spirene til det som skulle bli et nasjonalt bistandsprosjekt sådd» (s. 32). Han konkluderer med at da Kerala-prosjektet ble lansert i 1952, var norsk bistandspolitikk styrt av USA. Det var, sier Tvedt, naturlig for Norge å gjøre som «landets viktigste allierte foreslo» (s. 31, se også s. 26). Det hele oppsummeres under overskriften «USA gjorde Norge til et bistandsland» (s. 27). Han fortsetter sin argumentasjon med å hevde at, med unntak for Jarle Simensen, ser norske bistandshistorikere (og Norad) på utviklingshjelpen som henholdsvis et produkt av norsk politikk, en videreføring av misjonsarbeidet, og som en funksjonell nødvendighet.

La oss se ganske kortfattet se nærmere på disse konklusjonene. Forholder det seg slik at flertallet av norske bistandshistorikere har sett norsk bistand som primært et produkt av norsk politikk? Var det slik at USA instruerte Norge om å begynne med bistand, og er det dermed slik som Tvedt sier, at vi andre har undervurdert USAs betydning?

Først spørsmålet om Norge gjorde som USA foreslo. Det finnes ikke belegg i det Tvedt skriver, for at det forholdt seg slik. I min avhandling om Kerala-prosjektet («Hjelp til selvhjelp. Det indisk-norske fiskeriprosjektets historie 1952-72», 2 bind, Oslo 1986) gikk jeg gjennom et omfattende norsk og amerikansk arkivmateriale, og intervjuet et bredt utvalg aktører.

I hele dette materialet finnes det ikke noe belegg for en amerikansk henvendelse. Snarere var det slik at den norske regjeringen ønsket å knytte prosjektet så tett som mulig til FN – det fikk den ikke helt til – og unngå en tett tilknytning til USA og kolonimaktene. Det klarte den, med de problemer det medførte mht kunnskapstilførsel. Det kunne Tvedt også ha lest seg til. Det går klart frem av en rekke arbeider om norsk utenrikspolitikk i overgangen fra annen verdenskrig til den kalde krigen, at det er urimelig å betrakte Norge som et haleheng til amerikansk politikk. Det var ikke slik at Norge automatisk fulgte i amerikanske fotspor, bedt eller ubedt.

Så til Tvedts misbruk av min fremstilling av initiativet til Kerala-prosjektet. Jeg fremstilte ikke initiativet som et isolert norsk fenomen. Del I., bind I, ss 16 til 113 gir en detaljert analyse av samhandlingen mellom norske og internasjonale aktører, og internt mellom norske. Det er to mulige forklaringer på hvorfor Tvedt ikke bruker det jeg har skrevet på en faglig anstendig måte. Om han ikke har forstått min tekst, er det i beste fall problematisk. Hvis han har fått med seg det som står der, men ser bort fra det, må det betraktes som juks. I min artikkel i Historisk Tidsskrift vil jeg presentere flere andre eksempler på Tvedts misbruk av eksisterende litteratur og tilgjengelige kilder, også i forhold til hva han selv sier om åpenhet og transparens (s. 20).

Tvedts misvisende fremstilling av initiativet til Kerala-prosjektet er særlig viktig fordi den er å betrakte som én bærebjelke i hans konstruksjon av det internasjonale gjennombruddet på 1960-tallet. Skal han få det til at begynnelsen på et nasjonalt prosjekt må dateres til 1963, må han nedvurdere engasjementet i 1952-53 samtidig som han oppvurderer engasjementet i 1963. Han etablerer flere fiktive kontraster for å få det til. Han viser til Kong Olavs nyttårstale i 1963, men nevner ikke Kong Haakons rolle i 1953. Han hevder at Indiafondet ikke engasjerte frivillige organisasjoner på noen systematisk måte, og heller ikke informerte Stortinget gjennom årlige meldinger (s. 32, og sluttnote 16, s. 294).

Det siste er rett og slett ikke sant. Stortinget ble av Indiafondet holdt orientert gjennom årlige meldinger. Når det gjelder frivillige organisasjoner, er det riktig at de ikke ble direkte engasjert i arbeidet i India. Det hadde først og fremst sammenheng med at styret for Fondet ikke hadde særlig tiltro til de frivillige organisasjoners forståelse for problemene i utviklingslandene. Til gjengjeld spilte organisasjonene en helt sentral rolle i Folkeaksjonen som ble lansert 15. april 1953. Tvedt burde ha fått med seg at Folkeaksjonen ble åpnet i Oslo rådhus med taler av Kong Haakon, stortingspresidenten og justisministeren. Til åpningen i Trondheim hadde forfatteren Johan Falkberget skrevet en manende appell, og biskop Arne Fjellbu, nyss tilbake fra India, holdt en «brennende tale». Av NSB ble Folkeaksjonen utstyrt med en jernbanevogn, «Indiaekspressen», som var bemannet med to av NRKs mest populære medarbeidere. I 14 dager turnerte den store deler av landet som var knyttet til jernbanenettet. Kampanjen fikk bred oppslutning, om enn sluttsummen på 3,4 millioner var skuffende.

Kong Haakon var største individuelle giver med 8000 kroner! («Hjelp til selvhjelp I», ss. 108-111). Tvedt bruker et utsagn fra 1951, som han tilskriver LOs formann Konrad Nordahl, for å underbygge at «staten foreløpig ikke hadde en ambisjon om å gjøre utviklingshjelpen til et prosjekt som samlet nasjonen eller representerte nasjonens svar på fattigdomsproblemene i verden». I analysen av initiativet til Kerala-prosjektet henviser jeg på s. 28, til Nordahls 1. mai tale i 1951 på Youngstorget i Oslo, og siterer etter Arbeiderbladet 2. mai: «Hver og en av oss må være villige til å yte sin daglige eller ukentlige skjerv» (slutnote 33). DNAs mektige sekretær Haakon Lie, som var en nøkkelperson bak initiativet, uttalte i et intervju i Arbeiderbladet 24. april 1952: «Maken til interesse for forhold utenfor våre landegrenser, har jeg ikke sett siden førkrigskampanjene for Spania og Finland» («Hjelp til selvhjelp», s. 50, sluttnote 97). Initiativtakerne understreket nordmenns moralske forpliktelse til å hjelpe. Etableringen av Fondet for hjelp til underutviklede land, var et viktig nasjonalt anliggende.

Indiahjelpen skulle ivareta mange hensyn samtidig. Den skulle imøtekomme behovet for humanitært, solidarisk engasjement, bidra til allment å styrke Vestens posisjon i den ikke-europeiske verden, og tilgodese særlig venstreopposisjonen i Arbeiderpartiet med en positiv utenrikspolitikk. Ingen av disse hensynene stod i motsetning til målet om å virke samlende i en ny fase av norsk internasjonalt engasjement.

For å kunne belegge en historie om begynnelsen på et internasjonalt gjennombrudd på 1960-tallet og den følgende fremveksten av den humanitær-politiske elite, har Terje Tvedt ved manipulasjon av kilder og litteratur, ved unnlatelser og feilaktige opplysninger, skapt et grunnleggende usant bilde av starten på norsk utviklingshjelp og dermed også av 1960-tallets betydning.