TANKEMSIERIVALER? Kristin-ene Clemet og Halvorsen.
TANKEMSIERIVALER? Kristin-ene Clemet og Halvorsen. Foto: Christensen, Marte / NTB scanpix

Kristin vs Kristin?

MENINGER

Sentrum-venstre-tankesmien Agenda er på utkikk etter ny leder. Herved lanseres Kristin Halvorsen.

kommentar
Publisert: Oppdatert: 06.06.18 15:17

Ikke fordi den tidligere SV-dronningen er kjent for å være en stor politisk ideolog, men fordi Trond Mohn- og LO-finansierte Agenda per nå er like kjent for den norske hopen som landslaget i bueskyting.

De må, med andre ord, ha en frontfigur som kan løfte dem ut av obskuriteten, slik deres borgerlige motstykke Civita har klart. «Alle» vet hvem Kristin Clemet, altså Civita-lederen, er, og «alle» vet hvem hun representerer. Hermetegnene er viktige her, for dette er uansett mat for folk som er mer enn spesielt opptatt av politikk og ideologi og sånn. Men likefullt: Skal Agenda blir noe mer enn for de aller mest spesielt interesserte, må de profilere seg som en kraft i det norske politikkfeltet, og da trenger de en krumtapp til å fronte bestrebelsene.

Hvorfor Kristin Halvorsen? Jo, fordi hun er fortsatt i sin beste alder og ennå har gode år igjen i arbeidslivet; og fordi hun gjorde en fremragende jobb som finansminister og var en av de mest sentrale aktørene sist gang sentrum-venstre var en avgjørende kraft i norsk politikk. Hun er likt og respektert i alle leire, har et medietekke få forunt, og mange savner henne i de fremre rekker.

Hun er dog ingen Carl I. Hagen som savner seg selv, og hun trives nok godt som passe tilbaketrukket direktør ved CICERO – Senter for klimaforskning. Da hun trakk seg som SV-leder har hun fortjenstfullt styrt unna all tjafs om interne forhold i partiet, ulikt hennes egen forgjenger, Erik Solheim, som aldri klarte å skjule sin forakt for det nåværende venstresosialistiske regimet. Halvorsen er en gentlewoman i ordets beste forstand: ryddig, saklig og humørfylt.

Det er for få voksne i politikken for tiden, og kanskje spesielt på venstresiden. Ulikt andre land vi undertiden liker å sammenligne oss med, gir mange politiske ledere seg i relativt ung alder og begir seg heller inn i sektorene eller til nokså lydløse embeter på fylkesnivå. Det er jo godt for rekrutteringen at de forlater vervene før vervene forlater dem, for så vidt, men en og annen voksenperson på feltet er ikke å forakte.

HØR INTERVJU MED KRISTIN HALVORSEN I PODCASTEN SKARTVEIT

En slik en er nevnte Kristin Clemet, som altså leder den liberale tankesmien Civita, og som fortsatt er en svært sentral premissgiver i norsk politisk debatt, mange år etter at hun gikk ut av partipolitikken. Civita har vært instrumentell i å utvikle en felles ramme for politikkutvikling på høyresiden, og Clemet kan sies, iallfall til en viss grad, å vært en fødselshjelper for vår nåværende grønnblå regjeringskonstellasjon (hvori nesten opptatt KrF).

Det skjer mye interessant ideologiproduksjon i både Civita og Agenda. De er på ballen i viktige internasjonale debatter og produserer såkalte «notater» (en noe uklar sjanger i skjæringsfeltet mellom politikk og vitenskap) i et bankende kjør. Hvorvidt dette siver inn i de realpolitiske kretsene er uvisst, men Civitas fremste måloppnåelse har vært å tilrive seg, altså den samlede borgerligheten, et hegemoni i «diskursen», og har nærmest umerkelig klart å ufarliggjøre tidligere ganske skumle høyrestandpunkter. I dag er det liten tvil om at tyngdepunktet i norsk debatt er på den liberale, nokså sentrumsorienterte, høyresiden.

Det bør bekymre flere på sentrum-venstre-siden enn lille Agenda. Grunnene til at Arbeiderpartiet nå befinner seg i tidenes politiske synkehull er selvsagt sammensatte, men det er utvilsomt et problem for dem at partiets tidligere grep om offentligheten – som den fornuftige, voksne, trygge og maktvillige kraften – er i ferd med å forvitre. Høyre er i ferd med å innta denne ettertraktede posisjonen, og meningsmålingene er fortsatt særs hyggelige for Erna Solberg, drøye fem år etter at hun inntok Statsministerens kontor og nå er Høyres lengstsittende statsminister gjennom tidene. Det er egentlig ingen liten prestasjon. Høyre er per i dag selve styringspartiet i norsk politikk, til Jonas Gahr Støres store fortvilelse.

Han kunne godt ha fått mer drahjelp fra miljøer utenfor partiapparatet, selv om Ap i glansdagene likte å holde det meste innomhus (eller innenfor jerntrianglets jernvegger). Agenda er som sagt ingen uviktig aktør, og de har forlengst inntatt medienes kronikkspalter og er ivrige på de politiske evenementsmarkene. Men i konkurransen med Civita kommer de dårligere ut. Agendas første leder Marte Gerhardsen er utvilsomt en dyktig dame som har maktet å reise en ganske omfattende organisasjon, nå også med eget rådgivningsbyrå, men som rival til Kristin Clemet kom hun til kort. Skal Agenda klare å spille en lagbyggende rolle for sentrum-venstresiden slik Civita har klart på høyresiden, må de bli en mer sentral premissleverandør i det løpende politiske ordskiftet.

Å ha en kjent og tydelig frontfigur er nærmest en forutsetning for det. Kristin Halvorsen hadde utvilsomt blitt en slik, men om hun vil det, se, det er et annet spørsmål. Problemet er at det ikke er lett å se andre kandidater av samme format. Det sier kanskje også noe om sentrum-venstres generelle problem, ikke bare her til lands.

For hvem har de, og mye viktigere: Hva vil de?

Her kan du lese mer om