MAKT I DENNE SAL: – Stortinget har fått økt relativ betydning. Med det øker også faren for at Stortinget overstyrer og detaljstyrer regjeringen, skriver kronikkforfatteren.
MAKT I DENNE SAL: – Stortinget har fått økt relativ betydning. Med det øker også faren for at Stortinget overstyrer og detaljstyrer regjeringen, skriver kronikkforfatteren. Foto: Terje Bringedal

«Det er rusk i den parlamentariske styringskjeden.»

MENINGER

Det er grunn til bekymring når saker der Stortinget instruerer regjeringen øker kraftig. Men når Kristin Clemet retter slike anklager mot meningsmotstandere, så er ikke det særlig fruktbart.

debatt
Publisert:

KAIA STORVIK, leder i tankesmien Agenda (fung.)

Det er mange som er kritiske til den økte bruken av anmodningsvedtak, det vil si vedtak av typen «Stortinget ber regjeringen …». Det har problematiske sider at slike vedtak har økt så kraftig i antall. Civitas leder Kristin Clemet er en av dem som har pekt på dette. Men samtidig mer enn antyder hun at bruken av slike vedtak er rene markeringer fra opposisjonspartienes side, og at det fører til uansvarlig stortingsregjereri. Jeg er enig i problemforståelsen, men uenig i analysen. Clemet hopper nemlig bukk over hvorfor denne utviklingen skjer.

Mer enn å forstå dette utfra aktørenes spill alene («det er Arbeiderpartiets feil», «det er Høyres feil»), må det forstås som en grunnleggende endring i den parlamentariske styringskjeden. Noe ser ut til å ha skjedd med Stortingets rolle. Clemet og flere andre underspiller dette.

I boka «Politikkens allmengjøring og den nypluralistiske parlamentarismen» skriver Hilmar Rommetvedt om dette: Stortinget har både blitt mer aktivt og Stortingets rolle mer betydningsfull. Det skyldes først og fremst endringer i samfunnet. Interessemangfoldet har blitt større og kommunikasjonen bedre.

Det har ført til at politikken ikke lenger følger gamle sektorgrensene, og at saker kobles sammen på nye måter. Beslutningsprosessene blir mer åpne for nye deltakere, og flere politiske aktører og interessegrupper konkurrerer om innflytelse. Fordi sakene er komplekse og interessene mange, er det mest effektivt å argumentere ut fra «allmenne hensyn». Ettersom det kan være vanskelig å avgjøre hva som er det felles beste, spiller alliansebygging en viktig rolle. Rommetvedt kaller det den nypluralistiske parlamentarismen, og det får konsekvenser for hvordan Stortinget jobber.

Hvilke utslag ser vi?

  • Lobbyvirksomheten har endret karakter, og retter seg nå mer direkte mot Stortinget.
  • Interesseorganisasjonenes kontakt med Stortinget har økt i omfang.
  • Mens interesseorganisasjonene i 1982 mente at kontakten med forvaltningen hadde størst betydning, var det i 2005 Stortinget som toppet listen.
  • Stortinget er aktive også i de fasene av beslutningsprosessene som ifølge prinsippene for den parlamentariske styringskjeden skulle ligge noe utenfor parlamentets virkeområde. Det viser ikke minst økningen i spørsmål til regjeringen og representantforslag (Dokument 8-forslag)

Stortinget har altså fått økt relativ betydning, fordi samfunnet har endret seg. Med det øker også faren for at Stortinget overstyrer og detaljstyrer regjeringen. Dette er først og fremst et problem under mindretallsregjeringer. Når vi har mindretallsregjering, er det naturlig nok slik at regjeringen ikke nødvendigvis har flertall for større eller mindre deler av sin politikk. Når regjeringen ikke er villige til eller mislykkes i å få på plass avtaler med partier som kan sikre flertall, kan jo stortingsflertallet bruke sin makt til å tvinge gjennom politikk regjeringen ikke ønsker.

Behov for komme på med utspill i media gjør det lønnsomt både for politikere i posisjon og opposisjon å fronte enkeltsaker framfor store innfløkte saker og kompromisser. Det er en kamp om å komme på, og om å profilere seg selv. Medialiseringen av samfunnet gjør at tiden man får på tv-skjermen og facebookpostene som blir likt og delt, blir stadig viktigere.

Det er også slik at Stortinget, selvsagt og naturligvis, er en arena for politikkutvikling for partier som ikke er i posisjon. Dette arbeidet vil naturlig nok være mer omfattende når store partier, som har eller skal utvikle politikk på alle samfunnsområder, er i opposisjon over lengre tid.

En økning i antall anmodningsvedtak kan være problematisk av flere grunner. Det er sannsynlig at flere slike anmodningsvedtak kan være resultat av påvirkning, lobbyisme og informasjon fra ulike organisasjoner. Det er ikke dårlig i seg selv, men det kan være det. Stortinget har heller ikke tilgang på samme kunnskap og fagkompetanse som en regjering. Det er en risiko for at de ikke ser sakene i en større helhet, slik en regjering med støtte fra embetsverket kan.

Anmodningdvedtak er dessuten en sekk full av ulike typer vedtak. Noen er legitime fordi de utfyller rollefordelinga mellom regjering og storting. Dette gjelder særlig såkalte «utredningsvedtak» og vedtak som ber regjeringa sette i verk et lovarbeid. Andre typer vedtak i samme sekk kan være langt mer detaljstyrende og problematiske. Uansett trenger vi, slik professor Erling Holmøyvik skriver i siste nummer av Stat & styring, mer kunnskap om omfanget og typen anmodningsvedtak.

Men anmodningsvedtakene må forstås som en del av en utvikling som gjør at flere og mer forskjellige interesser slipper til i politikken. Noen av anmodningsvedtakene kommer som følge av en berettiget og viktig vaktbikkjefunksjon. De minner regjeringen om at Stortinget følger med, og påpeker det dersom vedtatt politikk ikke følges opp. Økningen i slike vedtak er et interessant fenomen, og det er ikke nytt: De samme utviklingstendensene har preget Stortinget over lang tid. Stortinget var på lignende vis svært aktivt under Jaglands tid i mindretallsregjering, og i 2012 hadde opposisjonen stilt 1700 spørsmål til det rød-grønne statsbudsjettet.

Mye tyder på at den parlamentariske styringskjeden har endret karakter. Å peke ut enkeltpartier som syndere, eller bruke det til å anklage meningsmotstandere for å være uansvarlige, er en mindre nyttig del av analysen.

Her kan du lese mer om