MAKRO: – Planøkonomi, med sine kommandoer fra sentrum, er uegnet til å gjøre jobben fleksible priser gjør, skriver kronikkforfatteren. Foto: Grøtt, Vegard Wivestad / NTB scanpix

Debatt

Marsdal skjønner ikke samfunnsøkonomi

Magnus Marsdal i tankesmien Manifest forsøker å legitimere planøkonomi gjennom å se på BNP-tall fra etterkrigstiden. Men en såpass dårlig idé bør forbli på skraphaugen.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

Artikkelen er over ett år gammel

ANDREAS HARDHAUG OLSEN, redaktør og forfatter

Leder av Manifest tankesmie Magnus Marsdal kritiserer VGs kommentator Astrid Meland for «ideologiske skylapper» i hennes kritikk av Manifest-utgivelsen Hva ville Gerhardsen gjort? forfattet av journalist Mímir Kristjánsson.

Andreas H. Olsen

les også

Melands ideologiske skylapper

Hvorfor hevder Marsdal at Meland bærer skylapper? Jo, fordi hun, i likhet med nær sagt alle andre med to friske øyne i den vestlige verden, ser at vi må anvende markedsøkonomien (og ikke etterkrigstidens reguleringsstat) for å oppnå vekst. Marsdal har nemlig funnet noen BNP-tall fra SSB, og bruker dem til å fastslå at mer privatisering og økt konkurranse «henger sammen med lav økonomisk vekst». 

Marsdal mener altså at veksten i Norge i tiårene etter andre verdenskrig falsifiserer «Melands teori» om at markedsøkonomien fungerer. 

Å benytte BNP-tall er selvsagt i orden og ofte nyttig. Men en må være forsiktig med historien man bygger rundt slik statistikk. Å trekke bastante slutninger, slik Marsdal gjør, basert på kun kvantitativt målbare overflatefenomener er sjelden en god idé. I Vesten befinner vi oss i samfunn med globale og komplekse produksjonskjeder, og vi går i en retning der BNP-mål blir stadig mer problematisk. 

BNP måler ren output og klarer ikke å fange opp det enorme spennet av produkter i en økonomi, eller effektene fra innovasjon, spesielt godt. Å telle antall biler og komfyrer gir ikke lenger et godt bilde.

les også

Lengselen tilbake til gamle dager

Skal vi vurdere økonomiske systemer fra BNP-vekst, slik Marsdal later til å tro er en god idé, skjules verdiene som resulterer fra ikke-håndfaste digitale tjenester, nye produksjonsteknikker og kvalitetsforbedringer: BNP sier oss lite om teknologiske nyvinninger, verdien av gratis online-tjenester eller forbedringer i hvordan vi behandler sykdommer. 

Prisfallet på og forbedringer av datamaskiner på 1990-tallet sier heller ikke BNP-tallene mye om, ei heller det at kjøleskap, elektriske ovner og flatskjermer – takket være en økonomi med sterkt innslag av entreprenørskap og konkurranse – ikke lenger er forbeholdt en rik elite.

Derimot vil gjenoppbyggingen av et samfunn etter en ødeleggende naturkatastrofe eller krig kunne måles som økonomisk ytelse ved bruk av BNP-mål, uten at noen nye verdier egentlig har blitt skapt. I årene etter krigen, «Gerhardsen-Norge», ble eksempelvis de brente byene i Nord-Norge gjenoppbygd, det samme med utbombede byer lenger sør. Økonomisk aktivitet som er med på å påvirke BNP-tall.

Som historiker Espen Søilen har påpekt, burde norsk økonomisk vekst i perioden 1950-70 faktisk ha vært sterkere, på grunn av et mye høyere investeringsnivå enn i våre naboland. Selv med lav vekst i privat forbruk og offentlige utgifter, kombinert med tilgangen på naturressurser, vokste ikke velstanden like mye i Norge som i nabolandene. Ressursene ble med andre ord ikke effektivt utnyttet.

Markedssystemet er uhyre komplekst. Økonomien må studeres som en prosess, ikke som et øyeblikksbilde og ikke utelukkende i form av aggregerte størrelser. En dynamisk markedsøkonomi vil mer effektivt enn noe annet system tilpasse seg skiftende forhold, siden priser raskt kan kommunisere informasjon om endringer til deltakerne i markedet, og koordinere tilbud og etterspørsel. Planøkonomien, med sine kommandoer fra sentrum, er uegnet til å gjøre jobben fleksible priser gjør.

Men selv om vi kjøper Marsdals premiss om at et økonomisk systems suksess reflekteres i BNP-tall alene, er det liten grunn til planøkonomisk begeistring. Det er naturlig å bruke andre land i Vest-Europa i samme periode som sammenlikningsgrunnlag. Og da står ikke planøkonomiske Norge seg spesielt godt, selv om nedgangen fra krigsårene ble hentet inn.

Markedsøkonomiens overlegenhet ble demonstrert i Vest-Tyskland. I 1948, i løpet av noen få uker, ble nazistenes pris- og lønnsreguleringer, dekreter og rasjoneringsdirektiver fjernet. Det ble slutt på varemangel og svarte markeder. Eksporten styrket seg. I løpet av ti år gikk reservene av gull og utenlandsk valuta fra 0 til 23 milliarder tyske mark. Landet så en vekst verden ikke har sett maken til. 

Norge hadde naturligvis òg vekst i etterkrigstiden. Men den var lavere enn snittet i Vest-Europa, og vesentlig lavere enn i Vest-Tyskland. I perioden 1950-65 steg BNP per innbygger i Norge årlig med 3.1 prosent. Veksten i Vest-Europa var i snitt 4 prosent. I Vest-Tyskland 5.9 prosent.

I perioden sett under ett, vokste BNP per innbygger med cirka 60 prosent i Norge og cirka 140 prosent i liberalistiske Vest-Tyskland. Den vesttyske statens inntekter økte fra 23.7 milliarder i 1949 til 54.45 milliarder i 1956 – uten hard skattlegging, men gjennom en økonomisk politikk som slapp den økonomiske aktiviteten fri.

Forfatteren er redaktør for waghorn.no og forfatter av Keynes + Hayek: Hva kan Friedrich August von Hayek og John Maynard Keynes lære oss om økonomiske kriser? (Civita, 2015) 

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder