VIL FORHANDLE MED KRF: Erna Solberg og KrFs nestleder Kjell Ingolf Ropstad skal frem mot jul forhandle om en grønnblåblågul regjering. Abort er en av de viktige sakene.

VIL FORHANDLE MED KRF: Erna Solberg og KrFs nestleder Kjell Ingolf Ropstad skal frem mot jul forhandle om en grønnblåblågul regjering. Abort er en av de viktige sakene. Foto: Tore Kristiansen

Kommentar

Dette kommer ikke Erna noen vei med

Abortkrigen står om 300 aborter årlig. Erna Solberg får ikke gjort noe med dem.

Til og med KrF har innsett at kampen mot selvbestemt abort er over. Kvinner har rett til fri abort frem til uke 12. Likevel vil politikerne stramme inn abortloven igjen. Erna Solberg og KrF, i alle fall.

Det er forståelig at folk synes det er leit at foster med Downs syndrom blir abortert vekk. Og etter uke 12, når slike aborter vanligvis utføres, kan politikerne fortsatt legge føringer på hva abortnemdene skal si ja til.

Det er i denne lille søledammen abortkampen har stått de siste tiårene. For selv om abortmotstanderne har gått på nederlag på nederlag i kampen mot abort, har krigen fortsatt i paragrafenes underpunkter.

Det abortkampen handler om nå er de 305 fostrene som i fjor ble abortert vekk mellom uke 12 og 18. Det ble de etter §2c i abortloven, som Erna åpner for å endre.

Det er snakk om bare 2,4 prosent av de totalt 12 733 abortene som ble utført i fjor. I Medisinsk fødselsregister oppgis abortgrunnene i denne lille gruppen: Misdannelser, hjertefeil, kromosomfeil. Downs syndrom ligger på fjerdeplass.

les også

Høyres abortskisse: – Rammer de svakeste

Politikere i KrF, Sp, og Høyre, har prøvd å endre paragrafen i flere tiår. Jeg tror Erna Solberg vet at hun ikke kommer noen vei. I 2001 gjorde Bondevik-regjeringen - som hun satt i - et skikkelig forsøk på å endre 2c. I 2013 prøvde hun i eget parti.

De fikk det ikke til fordi alternativene viste seg å være for dårlige.

Erna Solberg vet hvor vanskelig dette er. Og hun vet at vi alt driver med det noen kaller «sortering», blant annet gir staten eldre gravide tidlig ultralyd og den tester og sorterer befruktede egg hos folk med arvelige sykdommer før de settes inn i livmoren. I utlandet finnes en enkel blodprøve tatt av mor som tidlig kan teste fosterets DNA.

Nordmenn er fortsatt skeptisk til selektiv abort, selv om abortsynet er blitt mer liberalt. De fleste partier har abortmotstandere i sine rekker. Det var en SV-er som stoppet selvbestemt abort første gang i 1975.

les også

Ernas abortbløff

Og det mest slående med aborthistorien er hvor reaksjonære politikerne har vært. Og slett ikke bare i KrF.

Da abortloven ble behandlet i Stortinget i 1975 klaget naturligvis KrF mest, og det på at seksuell avholdenhet ikke var nevnt, noe de mente måtte være hovedstrategien mot abort. De viste til at «seksuelt samliv hører ekteskapet til», gikk mot utdeling av prevensjon og sa nei til abort også etter voldtekt.

Men de var slett ikke alene. Særlig Høyre og Senterpartiet har stått på KrFs side i abortkampen, og mye mer enn de gir inntrykk av i dag. De vil nok ikke lenger knyttes til håpløst utdaterte argumenter. Men sekretæren for Folkeaksjonen mot selvbestemt abort, senere Sp-dronning Anne Enger Lahnstein, argumenterte mot abort, for monogamiet og det livslange ekteskapet. Også i Arbeiderpartiet var brytningene sterke. Sammen med sterke kristne interesser gjorde det abortkampen seigere i Norge enn i landene rundt oss.

les også

Listhaug om abortsaken: – Et samvittighetsspørsmål

Til langt utpå 1990-tallet var seksualmoral og familieverdier gangbare argumenter mot abort. I stortingsbehandlingen av abortmeldingen i 1996 sa Høyres komitemedlem Ansgar Gabrielsen at «ekteskapet er den beste og mest stabile ramme for seksuelt samliv.» Krf var imot utdeling av p-piller, nå på grunn av bivirkningene. Senterpartiet var imot ultralyd. Ap på sin side foreslo å innføre «samliv valgfag » for å få ned aborttallene.

At politikerne har blandet seg inn og moralisert over folks seksualliv, er selvsagt en del av bakteppet når debatten er så polarisert.

Tidsånden kom og tok knekken på de argumentene. Men på midten av 1990-tallet fikk de kristne etterlengtet drahjelp fra tekno-pessimistene som leverte helt ferske argumenter mot abort, renset for seksualmoralisering.

Nå ble «sorteringssamfunnet» lansert som polemisk begrep, sammen med «Downsparagraf» og «eugenisk indikasjon». Bakgrunnen var frykten for bioteknologiens nye muligheter. Nå fantes det støtte for å gjøre noe med §2c i alle partier, unntatt Frp og Ap.

Ikke en gang da fikk de fjernet paragrafen.

les også

Støre krever abortsvar fra Solberg

Men likevel har de konservative oppnådd mye. For selv om de tapte abortkampen, har de fått stoppet, utsatt og begrenset bruk av ny teknologi. For eksempel ultralyd, som både Høyre, Sp og Krf var tidlig ute med å advare mot. Norge er fortsatt restriktiv på bruk av «bioteknologi».

Og det er teknologi-debatten som er den interessante. For teknologien kommer antakelig til å kunne brukes før uke 12. Og §2c blir et sidespor, bortsett selvsagt fra i regjeringsforhandlinger.

I forarbeidene til abortloven av 1978 ble det lagt vekt på at det var betenkelig å holde tilbake muligheten for fosterdiagnostikk for kvinner som trenger det, og at det neppe var etisk forsvarlig å tvinge en kvinne til å føde et barn som med stor sannsynlighet ville ha en genetisk sykdom.

Den gangen visste man ikke om nye muligheter som ville komme. Men prinsippene er jo de samme. Nå er spørsmålet er om vi må skaffe oss nye prinsipper.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder