TAPT MULIGHET? – I oppsetningen av «Les Miserables» på Folketeatret er fortidas lidelse underholdning og følelsesmessig tåreperse, skriver kronikkforfatteren.
TAPT MULIGHET? – I oppsetningen av «Les Miserables» på Folketeatret er fortidas lidelse underholdning og følelsesmessig tåreperse, skriver kronikkforfatteren. Foto: Fredrik Arff

Kan du høre folkets sang?

MENINGER

«Se ned, se ned», synger slavearbeiderne i starten. Er det det vi gjør, når teppet faller?

debatt
Publisert:

HILDE GUNN SLOTTEMO, professor i historie Nord Universitet, spaltist i VG

«Les Miserables», musikalen basert på Victor Hugos roman «De elendige» fra 1862, har i vinter gått for fulle hus på Folketeateret i Oslo. Som andre historisk baserte teaterforestillinger skaper den en virkningsfull fortelling om fortida; den iscenesetter bilder av «gamle dager». Slike fortellinger er bakteppe for vår forståelse av hvem vi er og vil være, som mennesker og som samfunn, også når de opptrer i teaterform. Kulturindustriens historiebruk skaper og forsterker verdier, følelser og normer, med fortida som speil og virkemiddel. «Les Miserables» er ei regissert fortelling som dypest sett handler om oss selv og vårt eget samfunn.

Hva slags fortelling skaper «Les Miserables»? Handlinga er kjent for de fleste, gjort udødelig gjennom utallige teateroppsetninger, musikaler og filmer. Utgangspunktet er historia om den løslatte straffangen Jean Valjean og hans kamp for forsoning og rettferdighet i Frankrike på begynnelsen av 1800-tallet.

Victor Hugo var i sin roman solidarisk med dem som ble utbyttet, led overlast og sultet. «Kan du høre folkets sang, det er et drønn av sinte menn», synger opprørerne i den norske oversettelsen av musikalen.

Datidas Frankrike var politisk, økonomisk og sosialt urolig. Industrialiseringa hadde skapt et nytt, sterkt borgerskap. Det hadde vunnet politisk makt som følge av sin nye økonomiske posisjon. Men uår, sykdom, sult, arbeidsledighet og fattigdom skapte uro, og i «Les Miserables» skildres det hvordan studenter, intellektuelle og revolusjonære republikanere utgjorde fortroppen i et opprørsforsøk mot det etablerte. Bak dem sto fattige arbeidere, ugifte mødre, arbeidsløse og andre som skimtet ei bedre framtid i kjølvannet av vaiende flagg og oppglødde sanger.

Dette har sine opplagte paralleller i dag. Vår tids elendige sitter i gummibåter på Middelhavet, de flykter fra krigshandlinger i Syria, de strever med tørke, uår og vannmangel i sentral-Afrika, de rømmer fra terror og skrekk i fundamentalistiske regimer.

Ifølge 1800-tallets normer var det ikke alle fattige som fortjente omsorg og omtanke. Skillet mellom verdige og ikke verdige trengende var tydelig, også juridisk. Det var bare de som ikke var i stand til å arbeide som hadde rettslig krav på fattighjelp. I musikalen legemliggjøres de uverdig trengende i ekteparet Thénardier, de samvittighetsløse krovertene som stjeler, lurer, jukser og bedrar.

Dagens parallell er samtidas diskusjoner om tiggende romfolk. Er de verdige fattige som trenger vår økonomiske omtanke, er de utspekulerte forbrytere eller er de utnyttete ofre for organiserte bander fra Øst-Europa? Svaret vi gir på det, avgjør om vi putter noen kronestykker ned i pappkoppene deres.

En av forestillingas hovedpersoner er Fantine, spilt og sunget av Haddy N’Jie (og Karin Park). Hun mister jobben på fabrikken fordi hun nekter å ligge med fabrikkens formann. Dermed ender hun opp i et liv med prostitusjon, fattigdom og tidlig død, preget av maktesløsheten hun som kvinne opplever overfor en mann som misbruker sin makt og posisjon.

De siste månedenes #metoo-kampanjer har vist at koblingene mellom makt og ansvar fortsatt er utydelige for en del. Kvinner kan risikere kritikk, utestengelse og at arbeidskontrakter ikke fornyes hvis de protesterer mot trakassering eller nekter å ligge med sjefen. Fantines skjebne er likevel ikke mulig for vestlige kvinner i dag. Vi har et økonomisk og sosialt sikkerhetsnett som gjør det mulig å si ifra uten å bli presset ut i fattigdom eller prostitusjon. Fantine minner oss om sårbarheten som ligger i å være overgitt sin sjefs velvilje og vilkårlighet. Hun hadde ingen #metoo-kampanje eller velferdsstat i ryggen.

«Les Miserables» har altså potensielt sprengstoff i seg. De elendige finnes også i dagens samfunn: fattige, arbeidsløse mennesker som ønsker ei bedre framtid for seg og sine barn; kvinner som utsettes for seksuell trakassering og overgrep, tiggere som kanskje – eller kanskje ikke – er skyld i egen elendighet. På subtile måter kunne dette blitt aktualisert i «Les Miserables».

I teaterprogrammet uttrykkes denne ambisjonen, i et forord forfattet av Eva Joly. «Vår tids elendige trenger oss», skriver hun og appellerer om at framtidas Europa må bygges i gjestfrihetens og rettferdighetens navn.

Men i forestillinga er fortidas lidelse underholdning og følelsesmessig tåreperse. Med champagne og hvitvin sitter vi i myke stoler og lar oss forlyste mens vi blar i glansede teaterprogrammer.

Hvorfor blir det sånn? For det første har ikke produsentene frie tøyler. Rettighetshaver Cameron Mackintosh stiller strenge krav og har klare føringer for nye oppsetninger av musikalen. Det gjør at alle forestillinger til forveksling ligner hverandre.

For det andre er «Les Miserables» en sterk merkevare, og publikum har klare forventninger om hva de skal få oppleve. Det er et stykke teatrene tyr til når de vil fylle salene, en garantert suksess. «Hakkebakkeskogen for voksne», kalte en av mine kjenninger i teaterbransjen det. Kommersielle hensyn gjør at det ikke er i teatersjefenes interesse å eksperimentere nevneverdig med materialet.

Resultatet blir et mindre aktuelt og samfunnskritisk teater – Eva Jolys formuleringer til tross. Eksperimenterende elementer blir borte. Vår tids Fantine og nåtidas fattige forsvinner i et musikalsk titteskapsteater, der vi lar oss underholde av fortidas fattigdom og lidelse. «Se ned, se ned», synger slavearbeiderne i starten på «De elendige».

Er det det vi gjør, når teppet faller?

Her kan du lese mer om