TRAUME: Regissør Paul Greengrass instruerer Jonas Strand Gravli i «22 July».
TRAUME: Regissør Paul Greengrass instruerer Jonas Strand Gravli i «22 July». Foto: Erik Aavatsmark

En viktig film

MENINGER

«22 July» er den første store internasjonale filmen om terroranslaget mot Norge sommeren 2011.

leder
Publisert:

Den hadde verdenspremiere i Venezia i går, får norsk lansering på strømmetjenesten Netflix 10. oktober, og skal også vises på kino i USA og Canada. Selv om Erik Poppe med sin film, «Utøya 22. juli» viste at det absolutt går an å behandle denne forferdelige hendelsen på en respektfull måte, har mange fryktet tilnærmingen til den Oscar-belønte regissøren Paul Greengrass, kanskje mest kjent for sin trilogi om actionfiguren Jason Bourne.

Når et nasjonalt traume gjenskapes som underholdningsfilm, er det ikke så rart at folk instinktivt reagerer. Både de direkte rammede, de mange pårørende og det store antall andre som på ett eller annet vis ble berørt av terroren, kan anføre gode grunner for dyp skepsis. Det er legitimt å mene at det fortsatt er for nært i tid å tolke hendelsene 22. juli inn i et regissert fiksjonsunivers.

Uten å fastslå noe som helst om hvor kunstnerisk vellykket Greengrass sitt prosjekt måtte være, er vi likevel av den oppfatning at hans film er viktig. Simpelthen fordi den føyer seg inn i en rekke av det vi mener er nødvendige gjenfortellinger av det som skjedde. I så måte har den sin egen misjon. Det er gjennom kunstneriske bearbeidelser det kollektive minnet om 22. juli lever videre. En påminnelse vi på alle måter helst skulle vært foruten, men som nå er nødvendig slik at noe tilsvarende aldri får skje.

Antakelig vil det komme debatter i kjølvannet av «22 July» om at regissøren har tatt seg dramaturgiske friheter. Det vil bli stilt spørsmålstegn ved fremstillingen av navngitte karakterer, og vi får sikkert også en ny runde med innvendinger mot replikkføring og kunstig dialog.

Når det gjelder filmer basert på virkelige hendelser synes mange å glemme at fiksjonsgrepet åpner for visse faktuelle tilpasninger. Ambisjonen er å fortelle noe som er sant, men gjerne på et annet plan enn dokumentarens forpliktelser overfor virkeligheten. Poenget er å åpne for ny erkjennelse; å gi innsikt og forståelse av noe som har funnet sted historisk ved å fortelle historien om det som skjedde.

Siden virkeligheten av åpenbare grunner ikke kan gjenskapes som virkelighet, men uvegerlig må gjenfortelles som en versjon, vil denne rekonstruksjonen nødvendigvis også farges av fortelleren. Det åpner for nyanser og alternative vektlegginger av hva som er viktig, uten nødvendigvis å gå på akkord med det som er objektivt sant. Derfor er det nødvendig at filmer med historisk forelegg lages, men også diskuteres. Det kan vi lære noe av.

Her kan du lese mer om