150 år med Manifestet

MENINGER

Denne våren er det 150 år siden et av historiens mest innflytelsesrike dokumenter ble skrevet: Det kommunistiske Manifest. En eldre, frafallen kommunist holder minnetalen...

kommentar
Publisert: Oppdatert: 25.02.03 13:15

VG-Debatt
Knut Langfeldt


Europas mektigste politiker i første halvdel av det nittende århundre, Østerrikes utenriksminister fyrst Clemens Metternich, så det etter Wiener-kongressen 1814 som sin fremste oppgave å bekjempe alle revolusjonære bevegelser.

Det var mange av dem. De første kortvarige - men en satte varig spor - «Kommunistenes Forbund». Etablert i 1847 - oppløst 1852. Forbundets II. kongress - 29. november - 8. desember 1847 i London fattet at historisk vedtak: Karl Marx og Friedrich Engels fikk i oppdrag å utforme et prinsipp-program. Deadline: 1. februar 1848. Det håndskrevne manus - 60 sider - ble brakt fra Brussel til London innen fristen. «Det kommunistiske Manifest» gikk i trykken i begynnelsen av april 1848 - 24 sider - 30 gram.

Aldri har så lite betydd så mye for så mange - nådd så høyt og falt så dypt.

Karl Marx var hovedredaktør, Friedrich Engels kunne sin latin og ga det betegnelsen «Manifest». Dvs. «beregnet på offentligheten».

Det kommunistiske Manifest ble den internasjonale arbeiderbevegelsens sentrale dokument. Fra 1848 til den russiske revolusjon i november 1917 kom det ut på 28 språk i 544 utgaver.

Selv om «Kommunistenes Forbund» med hovedkvarter i London, var en legal organisasjon, besto dets omfattende kontaktnett av tallrike illegale grupper både i Europa og Amerika.

Så vel protokollene fra Forbundets to kongresser som Sentralkomiteens håndskrevne direktiver var derfor fram til 1969 enten forsvunnet eller vel forvart i politiets mapper. I 1912 fikk imidlertid Hamburg universitet en unik gave: Fem håndskrevne dokumenter som hadde tilhørt Joachim F. Martens - medlem av en av Kommunistforbundets tyske grupper. Dokumentene ble ordnet i 1936, men ble først offentliggjort i 1969. De utgjør en primærkilde til innsikt i den internasjonale bevegelses historie, kontinuerlige indre konflikter og totale kollaps. Sammenholdt med det som i 1948 var «beregnet for offentligheten» kaster disse dokumentene et skarpere og «forklarende» lys over Sovjet-imperiets, stalinismens og Berlin-murens genesis og sammenbrudd.

Også hendelser i norsk etterkrigspolitikk og en rekke faghistorikeres og litteraters tilnærmet totale mangel på innsikt i den kommunistiske bevegelses grunnleggende prinsipper, blir gjennom de nevnte dokumenter solid belyst.

Fra Platon til Komintern

Som nevnt - Friedrich Engels kunne latin. Det kommunistiske Manifests faddere kunne også gresk. De hadde lest Platon. Hva Sokrates sa til Glaukon:

«Du vet at begynnelsen alltid er den viktigste, især når det gjelder noe som er ungt og sart. Da er det lettest å påtrykke hver ting det preg man ønsker det skal ha.»

Når det i første utgave av Manifestet står: «Offentliggjort i februar 1848» stemmer ikke dette. Pengeproblemer forsinker utgivelsen - første halvdel av april 1848 er det nærmeste forskere har kommet. Ved disse dagers 150-årsjubileum er det interessant å se litt på enkelte problemstillinger Manifestets jordmødre «påtrykket» den kommunistiske bevegelse «det preg man ønsket den skal ha».

Genial agitator

«Kommunistene,» fastslo Marx og Engels i Manifestet, «har framfor proletariatets øvrige masse forståelse av vilkårene for den proletariske bevegelse, dens forløp og dens alminnelige resultater.»

Lenin ga denne tese en genial agitatorisk formulering: «PARTIET», sa Lenin «er den bevisste bærer av den ubevisste prosess». Ingen eliteteori har satt dypere spor. Den er hovednøkkelen som åpner døra til kommunismens indre dynamikk. Uten forståelse av denne teoris konsekvenser, er en analyse av Moska-prosessene og Kominterns rolle i den spanske borgerkrig ikke mulig.

Realiseringen og oppsmuldringen av Det kommunistiske Manifests byggverk har skapt en flora av eks-kommunister. Noen er bitre - andre var «naive». Gjendøpere er også på banen. Det var ikke «de riktige folkene» som kom til makta. Stalin var ingen sann leninist. De vil sette hans samlede verker - 28 bind - på indeks. «Tilbake til Marx og Lenin» er løsningen. De er på ville veier - og har ikke forstått Peder Furubotns ord: «Illusjoner i politikken er gift i nasjonen.»

Emissærene

Blant dokumentene offentliggjort i 1969, er referatet fra Kommunist Forbundets første kongress 2.-9. juni 1847 det mest interessante. Et parti som «ut over de øvrige arbeidermasser har innsikt i den proletariske bevegelses alminnelige forutsetninger» (Stalin i «Leninismens problemer») kan ikke overlate iverksettelsen av partiets generallinje til hvem som helst.

Kommunistenes Forbund hadde en stab av emissærer - profesjonelle yrkesrevolusjonære. Utstyrt med udokumenterbare direktiver - ansvarlige bare overfor Sentralkomiteen i London. Stadig på vandring til et omfattende kontaktnett. Både i Europa og Amerika. Grundig skolerte kadrer - direkte underlagt den sentrale ledelse - har siden 1848 vært et integrert ledd i den kommunistiske verdensbevegelse. Med konsekvenser også for nyere norsk historie. I litteraturen om oppgjøret med Peder Furubotn og «det annet sentrum» i NKP oktober 1949, drøftes i fullt alvor hvorvidt «Mosvka sto bak». Alle som kjente arbeidsmetodene, nedfelt bl.a. i forarbeidene til Manifestet, visste at Johan Strand Johnsen handlet som det høvet seg en ekte minister.

«Hvem er hvem»

Blant dokumentene offentliggjort i 1969 er også «Statutter for Kommunistenes Forbund».

Kap. I 5 lyder:

«Alle Forbundets medlemmer har dekknavn.»

Kap. II 10:

«Grunnorganisasjonene kjenner ikke hverandres virksomhet og har forskjellig navn som de bestemmer selv.»

Lise Lindbæk har en artig beskrivelse av denne grunnfestede tradisjon i sin bok «Bataljon Thälmann» (Tiden Forlag - 1936): «Det vrimler av Kurt'er, Max'er og Franz'er og omvendt. . . . Når det f.eks. til staben innkommer sålydende melding: «Willi skal si til Willi at Willi skal komme til Willi,» - da er det i høyden Willi-ene som kan finne ut av det.»

Uansett hvor mange «topp hemmelige» dokumenter dagens Moskva-pilegrimer finner - hvem som var hvem i den kommunistiske verden blir aldri kjent. Også dette har Det Kommunistiske Manifests fedre sørget for.


---
Artikkelforfatteren Knut Langfeldt (f. 1925) er magister i statsvitenskap med et omfattende internasjonalt forfatterskap om marxisme og arbeiderbevegelsens historie. Aktiv kommunist fra 1945. Info. sjef i Rikstrygdeverket, leder helse- og sosialavdelingen i Kommunenes Sentralforbund.