Vi trenger en dugnad mot drukning

MENINGER

Når skoleåret starter i august kommer altfor mange stoler til å stå tomme. Hav og sjø krever som vanlig sine ofre.

kommentar
Publisert:

Sommeren er høysesong for drukning og tallene tyder på at denne sesongen er enda dystrere enn vanlig.

Tallene er mer enn statistikk. Bak hver eneste ulykke finner vi en tragedie. En familie som går fra fem til fire. En mor som mister en sønn eller datter. En datter som mister en far. En kjæreste som står igjen med bare minner og fortvilelse.

Enda mer tragisk er det å tenke på at en del av ulykkene kunne vært unngått.

I 2013 rykker Sunnmøringen Sigurd Fylling Mæhle ut og ber folk være oppmerksomme når barn bader. Bakgrunnen er at han har vært på badeferie i Spania og selv reddet en gutt fra drukningsdøden.

Det mest oppsiktsvekkende med historien til hverdagshelten Mæhle er imidlertid ikke redningsdåden. Det skremmende er hvordan han beskriver situasjonen som nesten et helt ordinært bad. Det var svært lite som tydet på at gutten var i livsfare. Det var ingen skriking og ingen veiving med armene. Hodet var over vann og det så ut som gutten bare lekte i bølgene.

Året etter skriver Aftenposten en sak om en familie som mister gutten sin i en tragisk drukningsulykke. De hører ingenting av det som skjer. I et øyeblikk er bare gutten borte. De får ingen advarsler. Ingen hint om at noe er i ferd med å skje. Drukningen skjer helt i det stille.

At Mæhle oppdaget den potensielle drukningen anser han som en tilfeldighet og han viste til en artikkel han nylig hadde lest om fenomenet.

Den siste tiden har fenomenet fått noe oppmerksomhet i norske medier, men det er grunn til å tro vi fortsatt er langt unna det kunnskapsnivået vi kollektivt burde inneha for å unngå flere ulykker.

Det mest påfallende poenget, som til stadighet gjentas av fagfolk, er at drukning slett ikke ser ut som drukning. I hvert fall ikke i den forstand vi er vant til å tenke på drukning. Skal vi oppdage drukning tyder det meste på at vi bør glemme alle actionfilmer vi har sett og heller være oppmerksomme på de stille tegnene.

Noen av tegnene vi derimot bør se etter er:

  • Hodet ligger lavt i vannet eller er lent bakover med åpen munn
  • Øynene er glassaktige, tomme, ufokuserte eller lukkede
  • Hyperventilering eller gisping etter luft
  • Beina er ikke i bruk eller man prøver å svømme i en retning uten å komme fremover
  • At man prøver å klatre opp en usynlig stige
  • At man synlig blir stadig mer sliten, svømmer saktere og bare har ansiktet over vann

Drukning ser ofte ikke ut som drukning. Det er grunn til å gjenta akkurat dette poenget. Vi er nødt til å vite hva vi skal se etter fordi det i ytterste konsekvens kan redde liv.

I tillegg til at drukning ikke alltid ser ut som drukning går det veldig fort når prosessen først er i gang.

Populærkulturen er vanskelig å trumfe. Filmer om svømmende og livreddende helter har fått oss til å se på drukning på en helt spesiell måte. Det skal en målrettet innsats til for å veie opp for dette.

Skoleverket har et ansvar for å formidle dette tydelig i svømmeundervisningen. Ved siden av å kunne svømme selv er det å redde andre noe av det aller, aller viktigste skolen kan lære oss på dette området.

Men vi må også ta personlig ansvar. Et nytt menneske som har satt seg inn i hva hun skal se etter kan være det som redder et liv ved neste korsvei.

Etter sommeren vil det være altfor mange tomme pulter i norske skoler. Vi må få til en dugnad mot drukning for at det skal bli færre ulykker i årene som kommer. Alle vi mister er tross alt umistelige.

Her kan du lese mer om