Sanna Sarromaa. Foto: Arnesen, Marte Vike

«Magien i å være mamma ligger i barnas drømmer, ikke i mine.»

debatt
Publisert:
MENINGER

Fra klisjé til virkelighet: Jeg oppdro barna, inntil jeg oppdaget at det var de som oppdro meg.

SANNA SARROMAA, finne, feminist og forfatter

Da jeg var liten og ble spurt hva jeg ønsket å bli når jeg ble stor, svarte jeg alltid «äiti», mamma. Da jeg endelig, og etter flere dyre og assisterte forsøk, ble mor som 25-åring husker jeg den aldeles overveldende følelsen av en langvarig drøm som gikk i oppfyllelse.

Et av mitt livs største mirakler har vært dette barnet, og kjærligheten for ham. Den kjærligheten har ikke alltid vært uproblematisk eller enkel, men den har vært fast, total og uforbeholden. Jeg står ved deg, uansett hva som skjer. Enten står jeg foran deg og heier på deg, eller så står jeg bak deg og tar deg imot om du faller – eller så går jeg ved siden av deg slik at du aldri behøver å gå alene.

Kjærligheten min vokste ettersom babyen vokste og ble til et barn og en ungdom. Den endret også karakter: Den ble dypere og mer mangfoldig. Den fikk nye farger og dimensjoner. Den ble også mørkere og mer ambivalent. Å elske en baby er så rosenrødt. Å elske en tenåring omfatter alle farger.

Det var også et mirakel å oppdage hvordan det samme mirakelet kunne oppleves igjen og igjen. Kjærligheten for det første barnet ble ikke noe mindre av at det kom flere barn. Hvert barn har fått den uendelige og uforbeholdne kjærligheten. Og det har vært nok kjærlighet – om ikke alltid nok tid – for alle.

Og for hvert eneste barn jeg har født, har det vært en drøm om dette barnet.

Det er ikke noe feil med drømmer. Det er bare at disse drømmene kan slå feil ut. For man må lære å elske barnet sitt mer enn sin egen drøm om dette barnet. Dette har vært en av morskapets både vanskeligste og mest givende øvelser for meg.

Å elske en baby er så enkelt. Det er så mange egne drømmer man kan se hos, og bake inni, babyen. Mange av disse drømmene raser sammen når barnet vokser. Han vil plutselig helt andre ting enn det du vil for ham, og sier og viser det klart og tydelig.

Alle mine tre babyer var jenter da de begynte å vokse i magen min. Da de kom ut, var det bare én jente.

Alle mine tre babyer var lesere og diktelskere da de ble født. De skulle dele min interesse for litteratur, poesi og språk. Ingen av mine barn ble noe av dette, enda jeg viste både et godt eksempel og prøvde hardt.

Han som jeg leste mest for, driver nå med snøfresing, 3D-printing, motocross og alt som har med maskiner å gjøre. Han leser om han må, men aldri frivillig eller på eget initiativ. Mekanikk er jo så mye mer spennende!

For meg har dette vært en tilnærmet paradoksal opplevelse. Det har vært både det desidert verste og det beste med morskapet: Å oppdage at barnet mitt blir noe helt annet enn hva jeg så for meg. Jeg hadde mine drømmer om ham, og han hadde sine. Hans drømmer vant. Selvsagt.

Det har ikke alltid vært enkelt. Gjennomføringen min har ikke alltid vært elegant. Noen ganger har jeg insistert på mine egne drømmer. Jeg jublet da mitt barn ble flyttet fra engelsk til fransk da han gikk i den finske skolen. Endelig kunne jeg dele min lidenskap for verbbøyning med ham! Men tant pis, han likte jo ikke fransk. Han orket ikke franske verb. Etter to år med franskundervisning måtte jeg gi opp drømmen min om ham: Han kom aldri til å lese Baudelaire med meg.

Men den samme gutten som nektet å like fransk, bytter nå lampene mine, skrur skruene mine, måker snøen min, printer 3D-pepperkakeformer til meg og har sitt eget mekaniske verksted i uthuset. Noe sånt så jeg aldri i drømmene mine. Så heldig jeg er. Tenk: Alt dette fikk jeg, selv om jeg ikke fikk Baudelaire!

Det er som å vente på et barn og å ønske seg en tur til Frankrike. Du legger planer om å flanere sammen i Jardin de Luxembourg, kjøpe Flaubert av en bouquinist ved Seine og spise pain au chocolat på kanten av Ile de la Cité. Etter flere års drømmer og arbeid oppdager du at du aldri kommer til å komme deg til Frankrike. Men du kom deg til Dresden i stedet! Mitt morskap ble aldri en reise til Frankrike, det ble en reise til Volkswagen-fabrikken i Dresden.

Jeg innrømmer: Noen ganger har jeg elsket drømmen min om barnet mer enn barnet. Noen ganger har jeg insistert på å ta oss til Paris, selv om barnet har vært lykkelig i Dresden.

Jeg vet fortsatt ikke om jeg er der jeg skal være; bak og forbi mine egne drømmer når det gjelder barna. Men kanskje aller viktigst vet jeg nå at det er dit jeg skal.

Magien i å være mamma ligger i barnas drømmer, ikke i mine.

Denne artikkelen handler om