Xi for all tid

MENINGER

Xi Jinping (64) har fått all makt på ubestemt tid. Andre lands ledere kommer og går. Xi består.

Publisert:

I vestlige land har mange trodd at et Kina i sterk økonomisk utvikling gradvis ville gi innbyggerne større personlig frihet. Det er en illusjon. Kina vil ikke ligne vestlige land, annet enn i levestandard.

Kina vil ikke endre seg. De vil forandre verden i sitt bilde. For å oppnå dette bruker regimet økonomisk, politisk og militært makt, med godt resultat. I dragkampen mellom ulike samfunnssystemer er Kina og andre autoritære krefter på offensiven. For 12. år på rad er frihet på retur i verden, melder Freedom House.

Kinas globale innflytelse vokser, mens vestlige lands selvtillit er svekket av mistillit til partier og institusjoner. Demokratier er uforutsigbare og i økende grad innadvendte. Kontrasten er slående til den velregisserte kinesiske folkekongressen der alt er bestemt på forhånd. Det viktigste i dette autoritære ettpartisystemet er å unngå alt som kan skape usikkerhet.

Kinas nasjonale folkekongress godkjenner denne uken at Xi Jinping fortsetter som president uten noen tidsbegrensning. Han vil da inneha alle de tre topposisjonene, president, partisjef og øverstkommanderende, så lenge han kan og vil. Ingen kan avsette en keiser.

Jeg fulgte Kommunistpartiets 18. kongress i 2012 da Xi ble utpekt til partiets generalsekretær og Kinas neste president. Det skjedde i kommunismens katedral, Folkets store sal, på Tiananmen-plassen. I dette storslagne palasset holdes det denne uken innlegg, uten debatt.

I 2012 var Xi´s ektefelle Peng Liyuan, den populære lederen av sang og dans troppen i Folkets frigjøringshær, bedre kjent av kineserne enn sin mann. De siste årene har Xi markert og befestet sin posisjon. Persondyrkelsen begynner å minne om den som fant sted under Mao. Xi beskrives på kinesisk TV som hele nasjonens “armer, ben og hjerte”. Han er landsfaderen som bekjemper fattigdom hjemme og øker Kinas anseelse i verden. I oktober vedtok partikongressen at Xis politiske tanker skal skrives inn i partiets konstitusjon. Bare Mao har fått den samme ære.

Det er et paradoks at Xi Jinping var et offer for den forrige leder med uinnskrenket makt. Under kulturrevolusjonen (1966–76) ble hans far, en høytstående representant for regimet og en av revolusjonenskrigens helter, fengslet. Xi ble som 16-åring sendt til syv års hardt arbeid på landsbygda. Faren ble senere rehabilitert og sønnen kunne starte sin klatring i partiapparatet.

Kulturrevolusjonen var en nådeløs tid, med omfattende utrenskninger, forfølgelse av minoriteter og vilkårlige angrep mot alle som ble definert som klassefiender. Maos motiv for å utløse det kollektive raseriet var å styrke sin egen makt. Det er som regel første prioritet hos enhver diktator. Jo lengre de sitter ved makten desto større er faren for at de utvikler paranoide tendenser.

Xi er ikke Mao og Kina i 2018 er et svært annerledes land enn på 1960-tallet. Men noe er ved det samme. Kommunistpartiet har fortsatt all makt. Den dyrekjøpte erfaringen av det politiske vanvidd i Maos siste dager førte til at Kommunistpartiet tok grep og innførte begrensninger i ledernes maktutfoldelse. Når nå Folkekongressen formelt opphever vedtaket om at en president bare kan sitte i maksimalt to perioder, fjerner partiet samtidig den siste hindring for Xis uinnskrenkede makt.

Partiet mener vel at Xi skal være garantisten for stabilitet og kontinuitet. Men å betro så stor makt til en person på ubestemt tid fratar partiet muligheten til å lufte ut, skifte lederskap og korrigere kursen, hvis det blir nødvendig.

Xi Jinping har stått i spissen for en omfattende antikorrupsjonskampanje som har rammet både parti- og forretningsfolk. Kampanjen har også fjernet mulige rivaler. Xi har samlet alle trådene i maktspillet og gjort seg usårbar for angrep fra dem som har havnet i unåde.

I Xi´s første periode har partiet også strammet grepet og fjernet alt som kan minne om dissens. Den store brannmuren på internett sørger for streng sensur. “Keiser” er nå blitt et av de mange ordene som blokkeres i sosiale media.

Det mest urovekkende er når politikere og selskaper i vestlige land pålegger seg selvsensur av frykt for å vekke Kinas vrede. At vestlige reaksjoner har vært spake på Kinas tilbakeskritt mot autokrati, et system der en person utøver absolutt makt, forteller hvor sterk den kinesiske innflytelsen er blitt.

Da Xi ble president på livstid skrev USAs president Donald Trump på Twitter: -Jeg synes det er flott. Kanskje vi skal prøve det samme en dag.

Det var nok morsomt ment. Men for vestlige land er Kinas utvikling og økende globale innflytelse ingen spøk. Det er et faresignal for alle som forsvarer demokrati og menneskerettigheter.

Her kan du lese mer om