HISTORISK: Japans keiser Akihito går av og overlater Krysantemumtronen til sin sønn, kronprins Naruhito. Foto: KAZUHIRO NOGI / AFP

Kommentar

Verdens siste keiser går av

Når keiser Akihito går av 30. april 2019 blir han den første japanske monark som abdiserer på 200 år.

ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL

Det var i natt statsminister Shinzo Abe kunngjorde den historiske nyheten om keiserens avgang, like etter et møte mellom utsendinger fra regjeringen og Det kongelige hoff.

Akihitos eldste sønn, kronprins Naruhito (57), vil ifølge Abe tiltre som keiser 1. mai 2019.

Det japanske keiserdømmet er verdens eldste sammenhengende monarki, og Akihito (83) er verdens eneste gjenværende keiser.

I løpet av sine tre tiår på Krysantemumtronen har han tatt et oppgjør med japansk nasjonalisme, inklusive sin egen opphøyde rolle. Samtidig er det nasjonalistene som har holdt ham på tronen.

Akihito besøkte Norge første gang allerede i 1953, i forbindelse med kroningen av dronning Elisabeth II. Den daværende kronprinsen, som på det tidspunkt ennå ikke hadde fylt 20 år, tok en avstikker fra de britiske øyer for å overbringe en hilsen til kong Haakon fra sin far, keiser Hirohito. 32 år senere, i 1985, var han på statsbesøk hos kong Olav, i egenskap av regent – altså vikar – for faren som hadde for dårlig helse til å reise så langt.

Det var likevel først i mai 2005 at Akihito kom til Norge som monark. Det offisielle besøket fant delvis sted i Trøndelag, hvor keiseren – eksotisk nok for ham – ble budt på Inderøysodd. Slik landsdelen trakterte Håkon den gode da han et tusenår tidligere kom hjem fra sin oppfostring ved hoffet hos kongen av England. Rent bortsett fra at sodd i dag ikke kokes på hest...

Ifølge kongelig ekspertise som har slikt å føre, skal det japanske keiserparet og det norske kongeparet være mer enn gode kolleger, de er også nære venner. Keiserinne Michiko og dronning Sonja har også en felles bakgrunn; de var begge borgerlige kvinner som ble gift kongelig.

Akihito har de senere år slitt med sviktende helse, og har selv – på høflig japansk indirekte vis – luftet et fromt ønske om det kunne finnes en mulighet for å trekke seg tilbake før tiden.

Japanske keisere har ikke for vane å holde taler i tide og utide. Inntil i fjor høst hadde han kun holdt én fjernsynstale, det var etter tsunamien, jordskjelvet og atomkraftulykken ved Fukushima i 2011, men i august 2016 varslet den hjertesyke, kreftopererte 82-åringen at han ønsker å abdisere.

Det vil si: Selvfølgelig sa han ikke det. Ikke ordrett at han ville gå av. Men den uttrykte bekymringen for at «det kan bli vanskelig [for meg] å utføre mine plikter i fremtiden» er japansk hint-hint-say-no-more keiser-lingo for at «nå må yngre krefter ta over bruket her».

Problemet er at grunnloven ikke har forutsett noe så uhørt som en «kexit», en keiserlig exit, og mangler helt juridiske, formelle og politiske prosedyrer for den slags.

Akihitos TV-tale måtte derfor fortolkes. Og det statsminister Shinzo Abe oppfattet som en keiserlig bønn, var om det kunne skrives inn en abdikasjonspassus i de kommende grunnlovsendringene som Japans regjering forberedte.

I juni i år fikk han sitt svar. Det japanske parlamentet godkjente en engangsregel som åpner for at monarken kan gå av innen tre år. Men den vil kun gjelde for keiser Akihito.

Les mer her: Japans prinsesse sier fra seg tittelen

Inntil USA tvang ham i kne i 1945, var keiseren av Japan en himmelsk, ufeilbarlig skikkelse. Da Akihito i 1989 tok over tronen etter sin far, «halvguden» Shōwa (Hirohito), var det guddommelige i stillingsbeskrivelsen noe av det første han gikk i rette med.

Deretter avviklet han alle fryktgenererte uttrykk for keiserlig autoritet; at hans undersåtter ikke måtte møte keiserens blikk, eller – Gud forby – fysisk røre ved hans ukrenkelige legeme.

Den rigide orden som siden år 660 f. Kr. har fulgt solgudinnen Amaterasus etterkommer som mikado ble avløst med en løsere skikk og bruk tilpasset et moderne konstitusjonelt monarki.

Abes problem har vært at han, i likhet med konservative regjeringssjefer verden over, er under press fra nokså ytterliggående høyrepopulister i egne rekker.

Dette er nasjonalistiske krefter som ikke ønsker grunnlovsreformer, aller minst endringer av monarkiet. For dem er Krysantemumtronen stadig hellig, og keiseren SKAL sitte til sin død – da hans eldste sønn, eller nærmeste mannlige etterkommer, plikter å ta over. Grunnloven anerkjenner fortsatt ikke kvinnelig arverekkefølge.

Les også: Avviser kvinnelig tronfølger

Debatten om kongelig pensjonsalder ble reist allerede i 2011 av keiserens nest eldste sønn, prins Akishino. Japanske nasjonalister har gjort det til en kampsak å motsette seg dette. De mener plikten som tilligger kongsgjerningen er livsvarig, og at fravikelse fra dette absolutte prinsippet vil destabilisere monarkiet.

Keiser Akihito har langt på vei lykkes med å reformere verdens eldste sammenhengende monarki, og han har bevisst brukt sin rolle til å lege sårene etter krigen. Transformasjonen av Japan til høyteknologisk samfunn har i stor grad også funnet sted på hans vakt.

Akhitos arbeidsdag er til ende. Det er på tide å gi keiseren hva keiserens er. Gi ham AFP.

Få flere kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder