LUFTANGREP: En palestinsk mann ser på røyken fra en bygning som er truffet i et israelsk luftangrep. Foto: AFP,

Kommentar

Dette er Midtøsten-konflikten: Fra stein til raketter

For 25 år siden kastet palestinere i stein mot israelske soldater. I dag skyter de med raketter. Den gang brukte Israel oftest tåregass og gummikuler mot demonstranter. Nå
bomber de Gaza.

Fra det Hamas-styrte Gaza skytes det ut raketter som når store israelske befolkningssentra. Hamas vet at Israel vil bruke den militære jernneven når de skyter en skur av raketter mot israelske byer. Israel vet like godt at Hamas vil hevne sine døde. Igjen er det krigens logikk som råder.

Kort fred

En kort stund virket det som partene ville gi freden en sjanse. En vakker septemberdag i 1993, på plenen utenfor Det hvite hus, ble Oslo-avtalen undertegnet. Daværende utenriksminister Shimon Peres henvendte seg til palestinerne:

- Vi vil hjelpe dere til å skape velstand i Gaza og få Jeriko til å blomstre igjen.

Arafat så farene:

- Vi kommer til å trenge mer mot og besluttsomhet for å fortsette kursen mot fred og sameksistens mellom oss.

Denne besluttsomheten ble satt på prøve da en israelsk bosetter massakrerte 29 palestinere i Hebron i 1994 og Hamas samme år startet sin terrorkampanje og sendte selvmordsbombere til Israel. I løpet av to år drepte de over 100 israelere.

Til tross for at både israelske og palestinske ledere lenge forsikret om at terroren bare gjorde dem enda mer forpliktet til samarbeid, ble fredsprosessen snart et offer for vold og uinnfridde løfter.

Første oppstand

Mitt første møte med Gaza var under den første intifada, den palestinske oppstanden, som startet i den store flyktningleiren Jabalaya i desember 1987. Den gang okkuperte Israel Gaza med store militære styrker, som blant annet hadde som oppgave å beskytte israelske bosetninger på kyststripen.

Det var harde sammenstøt i flyktningleirene. Da sto israelere og palestinere ansikt til ansikt i de trange gatene. Unge palestinere kastet stein og israelske soldater gikk til motangrep. Jeg husker ennå besøkene på palestinske sykehus på kvelden der sårede barn og unge ble behandlet etter dagens kamp mot okkupasjonsmakten.

Det første oppstanden, som varte i vel tre år, ble avløst av en mye blodigere intifada i 2000. Mens den første var spontan og lenge ganske uorganisert, var PLO, den palestinske frigjøringsorganisasjonen, mer involvert i den andre. Da hadde dessuten militante islamistiske organisasjoner som Hamas og Islamsk hellig krig gjort sin blodige entré.

Både den første og andre intifada ble utløst av konkrete hendelser. I 1987 ble fire palestinere påkjørt og drept av en israelsk lastebil. I 2000 kom den etter Ariel Sharons omstridte besøk på Tempelhøyden i Jerusalem. Mange har lenge varslet en tredje intifada og det har ikke manglet på gnister som kan antenne ilden på ny. Fraværet av oppstand betyr på ingen måte at det hersker fred, bare at intensiteten i konflikten har vært lavere. Nå stiger temperaturen på ny til alarmerende høyder.

Håpløshet

Ikke bare militært, men også verbalt, brukes det tungt skyts. Hamas sier at alle israelere er legitime mål. Sterke krefter i den israelske regjeringen vil benytte krisen til å ta det endelige oppgjør med Hamas.

Palestinernes opplevelse av frustrasjon, bitterhet og håpløshet har ikke endret seg siden jeg første gang så konflikten på nært hold. Opplevelsen er bare blitt mye sterkere, særlig etter at forsøkene på å skape fred på ’90-tallet mislyktes. De siste tiår er håp blitt tent, før det raskt ble slukket. Kortvarig glede er alltid blitt avløst av fortvilelse og sinne.

Arafat ankom Gaza i triumfferd etter Oslo-avtalen. I 1996 støttet et overveldende flertall av palestinerne i valg president Yasir Arafats fredslinje. 70 prosent av både israelere og palestinere støttet det nye veikartet for fred og sa de ønsket en tostatsløsning.

I dag støtter bare en av fire palestinere en tostatsløsning, ifølge en meningsmåling utført av et amerikansk institutt. 60 prosent sier målet er å «gjenopprette det historiske Palestina fra elven til havet», altså fra Jordan-elven til Middelhavet.

Stemningsskifte

På ’80-tallet var Hamas primært en religiøs bevegelse, en avlegger av Muslimsk brorskap i Egypt, som Israel oppfattet som en velkommen motvekt til datidens fiende, Arafats PLO. Ti år senere, etter at Ariel Sharon hadde avsluttet okkupasjonen av Gaza, vant Hamas valget og jaget ut rivaliserende palestinske grupper. Det hadde skjedd et dramatisk stemningsskifte, og palestinerne ble splittet i to leire.

Arafats etterfølger Mahmoud Abbas styrte på Vestbredden, Hamas i Gaza. Abbas forhandlet med Israel, Hamas nektet å anerkjenne Israel. Nylig ble de enige om å danne regjering og avholde valg, men en ny krig i Gaza kan ødelegge samlingsforsøket.

Nye meningsmålinger viser at oppslutningen om Hamas øker kraftig på Vestbredden, mens Abbas er betydelig svekket. Palestinernes oppslutning om en harde og uforsonlige linje øker. Det samme skjer i Israel der oppslutningen om partier som avviser ethvert kompromiss med palestinerne øker. Knapt noen snakket om fred med palestinerne i den siste valgkampen og en sterkt høyreorientert regjering ble dannet med støtte fra de israelske bosetternes allierte.

Deprimerende

Mitt foreløpig siste besøk i Gaza var på sensommeren i fjor. Det var mange år siden sist. Mye er forandret, men noe er deprimerende velkjent. Arafat pleide å se at Gaza kunne bli et nytt Singapore eller et Somalia, avhengig av om han lykkes i sitt prosjekt. I Gaza 2014 er det ingenting som minner om Singapore.

Jeg tenkte at det knapt finnes en grensepost i verden med større forskjeller, fra det moderne og velstående Israel til det fattige og desperate Gaza. Og følelsen forsterkes ved at virkelighetsbildet av konflikten er totalt ulikt på hver side av grensen.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder