STJERNE: Den franske økonomen Thomas Piketty har skapt politisk oppstyr med sin siste bok. - Han glemmer at det meste av kapitalen til Vestens rikeste er faktisk i arbeid for samfunnet, innvender advokat Eirik Vinje. Foto: AFP.

Debatt

Debatt: Privat rikdom på samfunnets vegne

Det store samtaleemnet innen politikk og økonomi om dagen er den franske økonomen, Thomas Piketty og hans bok «Capital in the Twenty-First Century». Men det er flere problemer med Pikettys teorier.

ARTIKKELEN ER OVER FEM ÅR GAMMEL

Eirik Vinje, advokat

Piketty viser at de økonomiske ulikhetene i vestlige land øker og foreslår marginalskatt på 80 prosent, samt formuesskatt på opptil 10 prosent for å bedre fordelingen. Piketty blir av mange - herunder Marte Gerhardsen i tenketanken Agenda - nærmest hyllet som sosialdemokratiets redningsmann fra den markedsliberalismen, som de siste tiår har vært fremherskende både i politikk og i økonomisk forskning.

Faktisk forbruk

Eirik Vinje.

Et hovedproblem med Pikettys teori er at han bare ser på størrelsen av formuer og inntekter, ikke hva pengene faktisk brukes til. For samfunnet er det uheldig om overklassen sløser bort verdier på privat forbruk, for eksempel yachter og herskapshus med hundrevis av rom. Men det meste av kapitalen til Vestens rikeste er faktisk i arbeid for samfunnet. Og det viktige er ikke hvem som eier denne kapitalen, men at den blir utnyttet på best måte for samfunnet.

Vi kan ta Olav Thon som eksempel. Han har en formue på anslagsvis 30 milliarder. Nesten alt er investert i eiendommer som de fleste nordmenn bruker på en eller annen måte: Kontorer, hoteller, butikker etc. Bortimot alt overskudd reinvesteres i virksomheten. Thons private forbruk er som kjent latterlig sparsomt.

Hele samfunnet taper

Hva om så vi tenker oss at staten fulgte Pikettys logikk, og helt eller delvis overtok Thons formue? På papiret ville det redusere ulikheten i Norge merkbart, men ellers ville det ikke være noen umiddelbare praktiske konsekvenser; eiendommene ville jo fortsatt være disponert av de samme kundene. Derimot er det høyst tenkelig at staten på sikt ville være mindre dyktig enn Thon til å vedlikeholde og utvikle verdiene. I så fall taper hele samfunnet.

Det beste argumentet for kapitalisme er at investeringskapital bør overlates til dem som er flinkest til å investere. Og da må samfunnet tillate oppbygging av private formuer. I forhold til reell økonomisk ulikhet er forbruk et mer relevant mål enn formue og inntekt. Og målt utfra forbruk har de aller fleste i Norge det veldig greit.

Prangende forbruk

Nå er riktignok Thon et asketisk unntakstilfelle. Men også hos kapitalister som er mer glade i det gode liv, for eksempel Kjell Inge Røkke og John Fredriksen, ligger det aller meste av formuen i arbeidende kapital. Luksusforbruket er marginalt sammenlignet med det grassate sløseriet og ineffektiviteten som erfaringsmessig følger når staten styrer næringskapitalen.

Kapitalisters motivasjon er ikke nødvendigvis å tjene samfunnet. Noen er kanskje bare drevet av griskhet. Men kapitalismens fortrinn er at egoistisk motivasjon omformes til en nytteverdi for fellesskapet.

John Fredriksen genialitet som forretningsmann har særlig ligget i evnen til å forutse etterspørsel for sjøtransport. Fredriksen bygde nye skip når ingen ville leie dem som allerede fantes. Dermed kunne han tilby transportkapasitet som når behovet kom tilbake, hvilket gjorde ham til milliardær. Men disse investeringer har også hatt stor verdi for verdenssamfunnet.

Bli ved din lest

Uten Fredriksens timing og risikovillighet ville verden hatt dårligere kapasitet til vareforflytning, noe som ville hemmet den verdenshandelen som vi alle er avhengige av.

I Pikettys system ville Fredriksen blitt sittende i blokka på Etterstad der han vokste opp, og handelsflåten ville på ineffektivt vis blitt kontrollert av byråkratiet.

Historien har vist oss at denne formen for likhet rammer vår alles velferd.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder