Kommentar

EUs beste tid er nå

EU har aldri vært viktigere enn akkurat nå. Den økonomiske krisen i Europa kunne ført til krig. Når det ikke skjer, er det fordi politikken virker.

ARTIKKELEN ER OVER SYV ÅR GAMMEL

I dag blir EU tildelt Nobels fredspris i Oslo Rådhus. I motsetning til hva mange hevder, kunne ikke tidspunktet vært riktigere. Hundretusener av mennesker kastes ut av hjemmene sine i Sør-Europa. Voksne mister jobbene sine, unge får ikke jobb. Vanlige mennesker med vanlige liv må brått leve på gaten, i fattigdom.

Vi har sett det før, økonomisk depresjon med massearbeidsledighet og nød. Depresjonen i Europa på 1930-tallet ledet til en politisk krise - og til krig. Slik er det ikke i dag.

Når mange i Europa tenker at krig er en fjern tanke, er det nettopp et bevis for at EU-prosjektet er en suksess. Politikernes tidkrevende og møysommelige arbeid gjennom EU virker. EU er alltid på etterskudd, og alltid med ufullstendige løsninger. Men EU-landenes politikere klarer å finne frem til kompromisser, de klarer å løse krisene etter hvert som de dukker opp. Det skjer i et Europa som i hundreår etter hundreår var en slagmark og et slaktehus. I dag går ikke statslederne til krig. De går til forhandlingsbordet.

Grådige hoder

Krisen som rir Europa har sitt utgangspunkt i et grenseløst finansmarked, og stater som lånte seg til et forbruk de ikke hadde råd til. Kina sparte og lånte ut, USA og Vesten lånte og brukte. Mens finansnæringen opprinnelig skulle støtte opp under realøkonomien, ble finansnæringen et mål i seg selv. Hvis man kan tjene mer penger på å flytte penger enn på å produsere verdier, har verden et problem. Det var det vi fikk, høsten 2008.

Nå har politikken fått et nytt liv, etter finanskrisen høsten 2008. Det var mens alle piler i økonomien pekte oppover at politikken ikke virket. De smarteste og grådigste hodene gikk til finanssektoren. Der klekket de ut pengeprodukter som ingen forsto, ikke engang de selv. Men mange mennesker ble svært rike.

Verden som arena

Politikken, derimot, fremsto som grå og kjedelig. Makten og æren var i pengemarkedet. Politikere var bare interessante for de mektige dersom politikerne kunne gjøre det enda enklere å tjene penger. Penger og pengefolk opererte med verden som arena. Politikere som forsøkte å styre dem, visste at pengefolket dro videre hvis de ikke fikk det som de ville.
Så kom finanskrisen. Og eurokrisen. Politikken ble viktig igjen.

Denne gangen kan politikerne handle. Slik var det ikke sist, for drøyt 80 år siden. Da børsen på Wall Street raste i oktober 1929, gikk hele verden inn i en økonomisk depresjon. I Europa endte det med katastrofe. Titalls millioner mennesker døde i andre verdenskrig. Millioner ble henrettet i et nøye planlagt, industrielt folkemord. Etter krigen lå vår verdensdel i ruiner, materielt og moralsk.

Det var ut av denne ruinen EU steg frem. Det er dette EU som nå er i ferd med å redde Europa fra et nytt sammenbrudd.

Politisk umulig

Spørsmålet er om fellesvalutaen euro i seg selv er årsak til krisen i Europa. Det er uhyre krevende å lage en økonomisk union bestående av land med svært ulikt økonomisk utgangspunkt. En felles valuta uten en felles økonomisk politikk er umulig. Det er dette vi ser nå; Hellas har ikke orden på økonomien, mens Tyskland har overorden.

Men det var ikke politisk mulig å etablere euroen og en felles økonomisk politikk på samme tid. Det eneste som var mulig, var å etablere euroen og la det skure. Det gikk galt. Men alternativet kunne gått mye verre. For som alltid, fører kriser i EU til tettere samarbeid. Det er det vi ser nå. Hellas har fått skrevet ned en del av sin gjeld. De politiske strukturene i EU blir endret, langsomt og forsiktig. Den felles økonomiske styringen som det var umulig å få gjennomslag for da euroen ble etablert, tvinger seg nå frem. EU utvikler seg gjennom kriser. Det er det som redder oss alle.

Håp i en krisetid

Det blir trolig verre før det blir bedre. Vi vil se økende sosial uro, og ekstreme politiske bevegelser som vokser seg sterke på folks sinne og frustrasjon. Det er ikke lett å se lyst på utviklingen i Europa de neste årene.
Men for første gang i Europas historie er det håp i en krisetid. Politikerne snakker sammen. De er vevet sammen i et skjebnefellesskap. Norge nyter godt av dette, også uten norsk EU-medlemskap. Fred i Europa betyr selvfølgelig fred i Norge. Nobels fredspris til EU handler om alt annet enn hvilket forhold Norge skal ha til den europeiske unionen.

Selv Europabevegelsen har lagt bort kampen for norsk EU-medlemskap. Da kan vel nei-folket i Norge etter hvert erkjenne det selvfølgelige: EU legger hver dag grunnlaget for fred i vår del av verden. EU gjør det mulig å løse nesten uløselige konflikter med fredelige midler. Hvis ikke dette skulle kvalifisere for en fredspris, vet jeg ikke hva som skal til. EU får fredsprisen på overtid - og i sin beste tid.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder