Foto: Tegning: Roar Hagen VG

Kommentar

Den tragiske revolusjonen

Å feire Lenins bolsjevik-revolusjon for 100 år siden er en diger hån mot alle dens millioner av ofre.

ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL

Heldigvis er det ikke mange som gjør det – feirer. I Norge er det stort sett små, aparte miljøer til venstre for folkeskikken som fortsatt hyller Lenin og hans brutalt handlingsorienterte videreføring av Karl Marx' skrivebordteorier. I utlandet derimot, og ikke minst i Mor Russland, er bolsjevismen i spredte miljøer stadig preget av et av de mest kruttsterke politiske sentimentene som finnes, nemlig nostalgi. Offisielt feires dog ikke revolusjonen, eller kuppet, i Russland, men derimot i det som inntil nylig var (og i visse kretser fortsatt er) sosialisters fyrtårn nå til dags, Venezuela, er det varslet pomp og prakt i anledning dagen.

Vel, det er mange som harselerer fælt med venstresidens fordums revolusjonsiver i disse dager. Fortjenstfullt nok, all den tid Lenins statskupp og gjennomgripende endring av det russiske samfunnet, var et gedigent feilgrep som ble til en katastrofe. Det samme gjelder senere kommunistiske revolusjoner, med Maos kinesiske variant som den blodigste av dem alle, for ikke å snakke om Pol Pots psykopatiske eksperiment på et helt folk i «Demokratisk Kampuchea», tidenes mest bisarre og misvisende statsnavn.

Men det er lett å falle for fristelsen å skjære hele venstresiden over én kam. Ja visst har marxister av ulike sjatteringer begått tankemessige dumheter som knapt kan tilgis, og ja, norske partier til venstre i landskapet har flørtet med leninistiske ideer og aldri helt klart å ta ut nødvendig avstand til de grunnleggende bestanddeler som utgjør kommunismen som politisk teori (der ideen om sosialisme kun er et steg på veien mot det kommunistiske nirvana). Men det er lett å glemme at det var ledende skikkelser på venstresiden som etterhvert tok de mest nådeløse oppgjørene med kommunismen.

Den som leter etter sosialdemokratiets røtter i marxismen-leninismen leter forgjeves. Tvert i mot, de europeiske sosialdemokratene oppsto i blank opposisjon til de mest hardbarkede revolusjonstesene og til marxismens historiske «lover». Sosialdemokratiets viktigste teoretiker, Eduard Bernstein, var allerede på 1870-tallet en skarp kritiker av den harde marxismen, og ble stemplet som revisjonist – kanskje det verste skjellsordet i det marxistiske stempelrepertoaret. At det sosialdemokratiske Arbeiderpartiet i tidsåndsrusen sluttet seg til Lenins revolusjonære internasjonale i noen oppjagede etterkrigsår (1919-1923) var et alvorlig misgrep, men likevel mest en parentes i partiets lange historie. For da Einar Gerhardsen, lidenskapelig kommunist i unge år, endelig innså hvor farlig denne ideologien (for ikke å si religionen) var, holdt han norgeshistoriens kanskje viktigste politiske tale, på Kråkerøy i Fredrikstad, og høvlet ned kommunismen og partiet som i sin tid brøt med Ap da sistnevntes Lenin-forelskelse brått gikk over.

NKP kom seg aldri etter Kråkerøy-talen, og forble en sekt for spesielt interesserte. I dag er det vel knapt kadre igjen der, selv om noen siste dagers hellige med skjelven hånd forsøker å holde fanen hevet. Siden kom SF og SV, som flørtet med revolusjonære strategier og hyllet lugubre regimer helt til Erik Solheim-generasjonen kom frem til at en sosialisme som ikke er forankret i liberal tenkning ikke er noe å trakte etter. Solheim & co tok dessuten et etterlengtet generaloppgjør med Mao-tilbederne i AKP, et parti som gikk i graven i 2007, etter i praksis å ha vært stein dødt siden partigudene i Beijing brutalt slo ned det folkelige opprøret på Den himmelske freds plass i juni 1989.

Verken SV eller AKP-avkommet Rødt kan i dag kalles revolusjonære, selv om dagens SV-leder sto i spissen for en flau revolusjonssving på begynnelsen av 2000-tallet, og partiet Rødt har et par formuleringer i sitt prinsipprogram som de eldste kadrene får litt godslig hjertebank av. Er dermed arven fra Lenin endelig ute av de politiske salongene, bortsett fra, som sagt, i minigrupperinger der forstanden aldri fikk fotfeste? Ja, men fortsatt lever forestillingene om at kommunismen i sin essens var bra, men at utøvelsen har vært langt under pari. Noen praler fortsatt med trassig jeg-er-kommunist-erklæringer, mest trolig for å kile sin indre dissident, og Lenin selv har stadig en slags stjerne blant folk som mener alt gikk i dass etter hans død, da Stalin utmanøvrerte mer opplagte etterfølgere og etterhvert satte i gang med utrenskningene kjent som den store terroren. Samtidig er det verdt å minne om at for AKP-ere var spørsmålet om Stalin selve lakmustesten på hvem som kunne smykke seg med kommunist-betegnelsen. Svaret var: Den som anså Stalin som en stor revolusjonær.

Les videre: Den klarsynte marxisten Karl Kautsky

Den russiske revolusjonen, som startet i februar/mars, kunne endt oppløftende hvis ikke Lenin og hans energiske kamerater fra eksilet i Sveits rett som det var så sitt snitt til å gripe makten fra det vaklende interimstyret som tok over da det despotiske tsar-regimet falt. Istedenfor å satse på det liberale demokratiet, ble makten i Russland overtatt av menn som mente at demokrati etter vestlig modell var å kaste blår i øynene på folk. Brutalt omdannet Lenin Russland til Sovjetunionen, slo nådeløst ned på alle forsøk på «kontrarevolusjon», og innførte det som i marxistisk-leninistisk sjargong ble kalt proletariatets diktatur, et teoretisk monster som i praksis betydde at Lenin selv, flankert av sine følgesvenner, fikk total makt over det enorme landområdet. En makt som de konsoliderte gjennom en hensynsløs, og etter Lenins syn, uunngåelig terror.

Lenin døde i 1924, før Sovjetunionen utviklet seg til et helvete under Stalin. For mannens ettermæle kan nok det ha vært en fordel at han forlot det dennesidige før konstruksjonen hans endte slik diktaturer har for vane – i politisk paranoia, totalitær overvåkning, og med total forakt for enkeltindividets integritet. Som Robert Conquest viste i sin berømte (og tidsutypiske) bok The Great Terror, utgitt i 1968, var stalinismen en konsekvens av leninismen. Fortsatt ligger han på paradeseng i mausoleet i Moskva, som en slags evig leder, også for det post-kommunistiske Russland. Vladimir Putin – «a tsar is born», som The Economist nylig skrev – har omtalt Sovjetunionens fall som det 20. århundrets største geopolitiske katastrofe, og Lenin fungerer, bisart nok, fortsatt som et slags flagg, et symbol, som styrker Russlands enhet, selv blant dem som mener landet bør sette en tykk strek over det kommunistiske eksperimentet en gang for alle.

Utover det? Lenins og revolusjonens innflytelse, så mistrøstig den enn var, gjør at vi ikke kan eller bør glemme det som fant sted på denne dag i 1917. Kuppet fikk enorme ringvirkninger, selv om det ikke ble noe av den internasjonale revolusjonen som ifølge læreboken nærmest skulle komme av seg selv. Tvert i mot, så ble Sovjetunionen en klassisk imperialistmakt, som tvang det menneskefiendtlige systemet sitt på folkene i satellittstatene i Øst- og Sentral-Europa, og holdt en jernhånd over dem helt til Mikhail Gorbatsjovs lille åpning, perestrojka og glasnost, førte til at det kommunistiske byggverket falt som et korthus i flau vind.

La heller denne dagen være et minne om hvor galt det gjerne går når teoretikere og idealister får uinnskrenket makt til å virkeliggjøre sine «visjoner». For politikk er de små skritts øvelse, en kompromissets og maktfordelingens arena, der det handler om å stagge de brennende hjertenes drøm om raske endringer – med mindre – kanskje – det handler om å felle diktatorer, slike som Lenin var og stadig er et forbilde for.

Mer om

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder