Foto: Tegning: Roar Hagen , VG

Kommentar: Byron, Beatles, Bond, BBC & Bean

Slik ble Storbritannia verdens populærkulturelle supermakt

MENINGER

Britene tapte den industrielle revolusjon, men vant
kulturrevolusjonen.

kommentar
Publisert: Oppdatert: 02.11.15 14:48

I morgen er det Norgespremiere på en ny James Bond-episode. Noe Dagsrevyen forberedte oss på allerede mandag kveld da London-korrespondent Espen Aas i mørk dress rapporterte live fra verdenspremieren i Royal Albert Hall.

At NRKs viktigste nyhetsredaksjon ber en av sine beste menn prioritere eventyr foran statsminister Camerons skjebnetunge alenegang for å reformere EU, må bety at filmvisningen oppfyller noen vesentlighetskriterier. En ny Bond-fortelling er en begivenhet. Hvorfor?

Les også: «Samling i Bond»

Supermakt

Hvis vi løfter blikket over den politiske tåka som for øyeblikket isolerer Den europeiske union fra verdens tredje mest folkerike øy, ser vi at den fiktive agenten med kgl. autorisasjon til å nedlegge kjeltringer og kvinner, er en hjørnestein i grunnmuren som har gjort Storbritannia til den ledende populærkulturelle supermakt:

45 år etter at de ga seg, og med to mann nede, er The Beatles fortsatt fyrtårnet i populærkulturen. En milliard solgte album sier sitt. En annen markør er J. K. Rowlings 400 millioner Harry Potter-bøker, sammen med Ole Brumm, bjørnen Paddington og Padda fra Paddeborg. Det er et faktum at Tolkiens «Ringenes Herre» er verdens nest mestselgende roman – etter Dickens' «To byer», og at Agatha Christies forfatterskap i samlet salg bare overgås av Bibelen og Shakespeare.

H.G. Wells tidsmaskin var 86 år foran «Tilbake til fremtiden», Tim Berners-Lee fant opp world wide web, Sex Pistols definerte punken og Andrew Lloyd Webber det moderne musikkteatret. En halv kalv på glass koster mer enn en original Munch fordi den er nedsenket i formalin av Damien Hirst.

Se VG-spesial: «Tilbake til fremtiden»

Beatles

Da filmregissøren Danny Boyle fikk i oppdrag å presentere hjemlandet under OL-åpningen i London i 2012, portrettere han Storbritannia som en nasjon av sangere, musikere, fortellere, skuespillere, komikere og artister; fra William Blake til Mr. Bean, Bond og Bowie. Året etter anerkjente landets konservative utenriksminister og tidligere Tory-leder William Hague «soft power» som en unik britisk styrke i forbindelse med en markering av kulturorganisasjonen British Council.

Ikke ett nedsettende ord om Italias, Frankrikes og Tysklands vektige bidrag til den europeiske kulturkanon, eller hollandske malere og norske dramatikere, for den del. Innflytelsen er ubestridt.

Det var likevel britene som satte an tonen.

Helt konkret ved at The Beatles erobret USA i 1964, den enkeltbegivenhet fremfor noen i britisk etterkrigstid som definerte Great Britains popkulturelle verdensherredømme. Imperiet slo tilbake.

Breddekultur

Dette narrativet er hverken mitt eller nytt. Det er en bærende tese i «The Great British Dream Factory». En kulturhistorisk døråpner i form av en dørstopper, skrevet av historieprofessor Dominic Sandbrook ved King's College i London. Den utkom nå i oktober, tilfeldigvis samtidig med Monty Python-animatøren Terry Gilliams selvbiografi. Bøkene gir et førstehånds innblikk i britisk breddekultur og hvorfor den har vunnet verden.

Etter Beatles' okkupasjon av Billboards fem øverste plasser, fulgte et renn av langhårede rivaler i Liverpool-kvartettens fotefar. I løpet av to og et halvt år hadde 30 britiske singler toppet den amerikanske hitlisten, og som det ble hetende den gangen: Alt et engelsk band med arbeiderklassedialekt trengte å gjøre, var å møte opp på flyplassen.

Baroner og butlere

Parallelt med den musikalske invasjonen, sprengte hver nye Bond-premiere grensene for både billettsalg og actionartisteri. Film- og plateindustrien ble en eksponeringsarena for britisk mote, og en finansieringsmodell der offentlige og private penger gikk til å lage TV-produksjoner, komiserier og kostymedrama verden før ikke hadde sett, skapte ytterligere interesse for det som rørte seg i øyriket.

Spike Milligan og Monty Python raljerte med etablerte autoriteter, deres forløpere hadde siden P. G. Wodehouse latterliggjort klassesamfunnet ved å utlevere dets baroner og butlere, man hadde sågar fleipet med krigen og pirket i britenes selvbilde.

Og brått var Union Jack, selve inkarnasjonen av kongehus, adel og samveldeverdigheten, bumerke for Rolling Stones- og The Who-generasjonen. Via kopper, T-skjorter, underbukser og bikinier ble det britiske flagget et symbol i seg selv på frigjøring og en ny modernitet, et ikon for folkelig moro.

Selvironi

Status per nå er at britene har solgt mer enn 600 TV-titler internasjonalt, seks ganger flere enn Tyskland, et land med større økonomi og mye mer folk. Høstens «Downton Abbey»-finale vises i over 250 stater, 200 sender «Sherlock» og den tilsynelatende evigvarende sci-fi-serien «Dr. Who» går stadig i alle verdens utviklede land. Unntatt Norge.

Når Jeremy Clarkson lapper til sin egen produsent på et hotell i Yorkshire, er sommerfugleffekten at «Top Gear»-idolet skaper så hissig aktivitet i norske kommentarfelt at man et øyeblikk glemmer islam.

Kommentar: «Jezza ved veis ende»

Clarkson er et talende eksempel på britenes skarpeste våpen i kampen om kulturelt verdenshegemoni; ved siden av det opplagte, det engelske språk, er det med romslig egeninnsikt og understatement-humor at øyfolket har erobret oss. Med et mulig unntak av Jeremy Corbyn, Labour-lederen, ligger selvironien latent under huden hos britene.

Spinning Jenny

Den industrielle revolusjon var også et britisk anliggende. Spinning Jenny ble formor til Spice Girls ved at verdens første industrinasjon tidlig fikk en stor befolkning som både var velstående og utdannet. I tillegg kom det på plass en infrastruktur som gjorde det mulig for talenter å nå dette publikumet, fra tog til aviser. Etter hvert ble den viktigste kulturformidleren av dem alle, BBC, etablert.

Det var disse industrielle og økonomiske suksessfaktorene som la grunnlaget for kulturinstitusjoner hvor kreative mennesker kunne blomstre, fremholder Sandbrook, som også mener øyrikets knutepunkter i Asia, Afrika og Karibien ga avgjørende kulturelle impulser til de uttrykk som skulle erobre verden etter at samveldet klappet sammen.

Da britene mistet sitt imperium hadde de allerede bygd et nytt.

Her kan du lese mer om