RASISME: – Håpet må være at dette kan føre til endring. Erfaring fra tidligere sosiale bevegelser viser at endring vokser ut av kontinuerlig oppmerksomhet, protest, anmeldelser og mobilisering, skriver kronikkforfatterne.

Rasisme er utbredt, men blir sjeldent anmeldt

Hetsen mot Sumaya Jirde Ali illustrerer hvorfor mange lar være å melde fra om rasisme: Det fører til ekstra påkjenninger og slår tilbake på den som sier ifra.

Publisert:
iconDette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

AZIN BANAFSHEH, forsker
RUNE ELLEFSEN, forsker
SVEINUNG SANDBERG, professor Institutt for kriminologi og rettssosiologi, UiO


Saken med Atle Antonsen og Sumaya Jirde Ali følger et kjent mønster hvor hvite majoritetsetniske menn (og kvinner) utøver rasisme, unnskylder det med mislykket humor og beruselse, og fremhever at de ikke er rasister.

Slike (bort) forklaringer hjelper imidlertid lite for dem som rammes. Det kan være rasisme selv om den som utøver det ikke er rasist.

Rasistiske episoder er ikke uvanlig i Norge. Det spesielle er at det i økende grad snakkes om og deles i sosiale mediene – og i noen tilfeller også anmeldes. I den mye omtalte Hulsker-saken foreligger det også en dom for hatefulle ytringer.

I en studie har vi intervjuet 40 unge med flerkulturell bakgrunn. Vi fant vi at de mest typiske formene for rasisme var skjellsord og nedsettende ytringer, forskjellsbehandling og nedvurderinger. Ofte henger disse sammen. Det Sumaya ble utsatt for inkluderer flere av disse. I tillegg kommer den fysiske involveringen, som gjør saken enda mer alvorlig.

For to år siden skapte Black Lives Matter demonstrasjonene mye oppmerksomhet om rasisme. Det er en del norsk forskning om emnet også.

Les også

Humoren, normbruddet og rasismen

For å få med seg nyansene i vår tid, må alle som jobber med humor bestrebe seg på å jobbe smartere. Og hardere.

Det siste året har det kommet både en ny lærebok og en antologi om temaet. Det er likevel slående hvor lite vi vet om hvordan ofrene for rasisme reagerer på dette. I en nylig publisert studie har vi sett nærmere på dette.

Vi fant fem vanlige reaksjoner; å ignorere, konfrontere, dele erfaringer om, rapportere og å mobilisere politisk mot rasisme. Vi beskriver hvordan disse utgjør en slags «hverdagsmotstand» mot rasisme.

De tre første reaksjonsformene var de mest utbredte. Politisk mobilisering må knyttes til tidspunktet for intervjuene (i etterkant av BLM-demonstrasjonene), ellers var ikke protester særlig utbredt.

Vi ble overrasket over hvor sjelden ofrene rapporterte eller anmeldte til tider grove tilfeller av rasisme.

I denne formen for motstand mot rasisme inkluderer vi det å rapportere hendelser til autoriteter, som for eksempel en lærer, overordnet på jobben eller politi. I de få tilfellene hvor ofrene reagerte på denne måten så førte det sjelden fram.

Av de vi snakket med var det bare en som hadde en positiv erfaring. De andre opplevde bortforklaringer, å ikke bli trodd og at det ikke fikk konsekvenser for dem som utøvde rasismen. En vi snakket med oppsummerte det slik: «så skjedde det ikke mye etter det, altså ingenting».

Mange opplevde det også som risikabelt å rapportere, fordi det kunne slå tilbake på dem selv. De ble forskjellsbehandlet, ekskludert og selv beskyldt for å være problemet.

En fortalte lederen sin på jobben om rasistiske kommentarer på arbeidsplassen, men «det som skjedde etterpå var bare at denne sjefen systematisk og bevisst ikke ga meg flere vakter».

Slike erfaringer forklarer hvorfor lite av rasismen i Norge blir rapportert og anmeldt.

Rasisme fra anonyme personer i det offentlige rom er vanskelig å anmelde fordi gjerningspersonen er ukjent. I nære relasjoner kan ofre vegre seg for å rapportere fordi det kan ødelegge relasjoner eller være sosialt ubehagelig på andre måter.

Den viktigste grunnen til at mange vegrer seg for å rapportere rasisme er likevel den uheldige koblingen av at det ikke får konsekvenser for utøveren – og at det ofte slår tilbake på varsleren.

Å fortelle om eller rapportere rasisme påfører offeret en stor ekstrabelastning. Det siste er tydelig i hetsen mot Jirde Ali og dørvakten i Hulsker-saken.

Et lyspunkt i de siste måneders hendelser er likevel at rasistiske ytringer snakkes om, erfaringer med rasisme deles på sosiale medier, anmeldes og får konsekvenser.

Det krever mot å dele ubehagelige episoder og å anmelde rasisme. Sammen med andre former for motstand, så er dette likevel avgjørende for å synliggjøre problemet. Selv om det kan være en stor belastning for ofrene, så får det flere til å snakke om, rapportere og anmelde rasisme.

Både #metoo og Black Lives Matter mobiliseringene viser tydelig hvordan det å dele personlige erfaringer om diskriminering og overgrep gir flere mot til å gjøre det samme.

Statsadvokatens henleggelse av saken mot Antonsen viser etter vår mening rettsapparatets begrensninger. For ikke-jurister (og kanskje noen jurister og’) kan det være vanskelig å se at utsagnet «du er for mørkhudet til å være her» ikke er en «kvalifisert krenking». Det kan også være vanskelig å forstå at unge kvinner skal måtte finne seg i å holdes fysisk igjen i offentlige rom.

Det er derfor viktig å påpeke at en henleggelse av saken ikke betyr at oppførselen var «innafor», at det ikke var rasisme, eller at det var feil å anmelde.

Når offer for rasisme anmelder og deler sine opplevelser så fører det til økt oppmerksomhet om problemet. Diskusjonen og bevisstheten som følger i etterkant flytter grensene for hva vi som samfunn velger å akseptere.

Denne kulturelle og samfunnsmessige endringen er viktigere enn det strafferettslige utfallet av enkeltsaker. At Sumaya Jirde Ali gikk offentlig ut med episoden er derfor svært viktig.

Som for andre ofre for rasisme er det en stor personlig belastning å si ifra. Håpet må være at dette kan føre til endring. Det er uansett viktig.

Erfaring fra tidligere sosiale bevegelser viser at endring vokser ut av kontinuerlig oppmerksomhet, protest, anmeldelser og mobilisering.

Publisert:

Rabattkoder

Et kommersielt samarbeid med Kickback.no