Reptilene overlever!
Med den nye bokloven risikerer vi å sementere en infrastruktur der de store aktørene i bokbransjen automatisk vokser på bekostning av de små. Hvordan?
Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.AGNAR LIRHUS, forfatter
Konfliktlinjene i bokbransjen går ikke lenger går mellom forfattere, forleggere og bokhandlere. Kampen står mellom de som er på innsiden av de store konsernene, og aktørene utenfor: forfattere og uavhengige forlag og bokhandlere.
Norli og Ark er eid av Aschehoug og Gyldendal. I sitt høringssvar til bokloven skriver det uavhengige forlaget No Comprendo Press om fordelingen av bokkronen. Minst 60 prosent av økonomien i hver bok de gir ut, ender automatisk i en av de store konkurrentenes lommer (via bokhandel og distribusjon).
Slik foregår en jevn flyt av kapital fra de små til de store.
Hvor mange boklesere er egentlig klar over den skjeve maktfordelingen i bokbransjen?
Jeg deltok nylig i en bokbransjedebatt på Litteraturhuset i Fredrikstad, der forholdene skulle diskuteres. Som forberedelse til debatten hadde jeg intervjuet en rekke uavhengige bokhandlere og forleggere. Dette har forbedret forståelsen min for hvor prekær situasjonen er.
Dyrk ungdommens leseglede
Da jeg startet den store bokbransjedebatten som har rullet og gått siden november i fjor, visste jeg ikke at bøker som er utstilt på paller og i vinduer i bokhandlere i all hovedsak er betalt for av forlagene med såkalte markedsstøtte. «Det er jo ingenting som er hemmelig her,» sa Morgenbladets bokansvarlige redaktør, Bernhard Ellefsen, da jeg tok opp dette i Fredrikstad.
Om ting er hemmelig eller komplett ugjennomtrengelig er i så fall et definisjonsspørsmål.
Leder i Bokhandlerforeningen Anne Schiøtz var i hvert fall ikke særlig lysten på å snakke om markedsstøtte. «Når det kommer til dette torget (anm. med torget antar jeg hun mener pallene med bøker), det er ikke så hemmelig som det tidvis høres ut som, det er bøker man virkelig tror på (osv., etc.), det er en viss grunnpakke der, som kunde så forventer du det ...» osv., etc.
Ok, ikke hemmelig. Men ikke lett å forstå heller. For hva er egentlig en grunnpakke?
Har dere råd til å sløse på denne måten?
De siste årene har rabatten forlag må gi bokhandlere økt dramatisk. Ikke sjelden må et forlag gå med på å gi 55 % rabatt på en tittel for å få den med i kampanje, har jeg fått vite. Slik jeg beskrev over flyttes på den måten kapital fra de små til de store som eier bokhandlerne.
For å stoppe denne galopperende rabatten, har utkastet til bokloven en mekanisme som heter avanseregulering. Avansereguleringen setter et tak på rabatten forlagene har lov til å gi.
Bokhandlerforeningen er imot avanseregulering. De skriver på nettsidene sine: «Utgangspunktet for at departementet vurderer avanseregulering er, slik vi forstår det, faren for mulige uheldige konkurransevridende effekter av vertikal integrasjon. Men det er ingenting som tilsier at vertikal integrasjon utgjør et reelt problem i dagens marked.»
Påstanden er stikk i strid med virkelighetsbeskrivelsen til alle de uavhengige forlagene jeg har snakket med. For dem betyr avanseregulering et være eller ikke være. Heller ikke små og uavhengige bokhandlere ønsker frie rabattforhandlinger, fordi de aldri kan forhandle med samme pondus som Ark og Norli. Hvem er det Bokhandlerforeningen snakker på vegne av?
Det tegnes opp et skille mellom idealistene og bokbransjen for øvrig.
Idealistene er de jeg har intervjuet, uavhengige forlag som gir ut kvalitetslitteratur, og kanskje også bøker det er vanskelig å vurdere kvaliteten på. På den måten driver de forestillingen vår om hva kunst og litteratur kan være fremover, en risikosport kunsten alltid har vært avhengig av.
Disse menneskene er blant de aller dyktigste i bokbransjen. Mange av dem har lang fartstid, og de har sittet i alle stoler. Likevel lever de fra hånd til munn for å kunne gi ut den litteraturen de selv mener er god og viktig. Ofte kan de ikke ta ut lønn. Noen har pantsatt huset. Andre har en ektefelle som tjener pengene. De lever som forfattere, uten sikkerhetsnett.
Når jeg har snakket med disse uavhengige aktørene er det en tanke som stadig har slått meg: Reptilene overlever.
Ja, idealistene kommer til å overleve.
Hva med de skjønnlitterære redaksjonene i store forlagshus som styres etter profitt?
Debatten i Fredrikstad streifet så vidt innom momsfritaket for bokbransjen, en kulturpolitisk ordning som innebærer at det ikke betales moms på bøker. Jeg minnet om at Høyre la på moms på bøker i sitt alternative statsbudsjett i fjor. Ellefsen mente det var useriøst og ikke noe å bry seg om. «De fikk kjeft av Frp, som mente det var et altfor radikalt forslag».
Jeg er ikke så sikker. Er det virkelig utenkelig at vi i fremtiden vil se en annen kulturpolitikk i Norge? Et av de viktigste poengene i NOU 2022:20 – Et helhetlig skattesystem er at momsfritak er et dårlig politisk virkemiddel. Rapporten hevder at alle varer og tjenester bør ha samme moms. Lik moms på alle varer, vil bety et økonomisk skrell for bokbransjen.
Hvis momsfritaket og andre litteraturpolitiske ordninger faller (slik som Innkjøpsordningen), kan man se for seg at de skjønnlitterære redaksjonene har utspilt sin rolle i de store forlagshusene. Fra et økonomisk perspektiv er funksjonen deres å opprettholde støtteordningene som kommer hele organisasjonen til gode. Antagelig vil bestselgerfokuset i så fall få en omdreining vi overhodet ikke ønsker oss.
I så fall har vi fått den kulturen den svært interessante rapporten Skilda världar skisserer fra Sverige. Rapporten tar for seg konsekvensene av digitalisering og strømming, og forutser en todeling av produksjonsapparatet for litteratur.
På den ene siden en fattig subkultur som surrer og går, der kvalitetslitteraturen utvikler seg i nye former. På den andre en pengesterk populærkultur styrt etter algoritmer, men uten særtrekk, kunstneriske visjoner eller tankekraft.
Det vil være et enormt tap, ikke bare for forfatterne og idealistene, men for Norge som nasjon.
