NAV-SKANDALEN: – Selv ikke etter at saken sprakk i 2019 var staten eller Arnesen-utvalget villig til å endre rettsoppfatning. Da forstår man hvorfor praksis ikke ble lagt om tidligere, skriver kronikkforfatterne.

Ut av blindsonen

Forrige uke la saksordfører Per Olaf Lundteigen frem arbeids- og sosialkomiteens innstilling om hvordan Stortinget skal følge opp Nav-saken. For første gang foreligger en oppriktig redegjørelse som tar oss ut av blindsonen og nærmere sannheten.

Publisert:
iconDette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

MADS ANDENÆS, professor, Det juridiske fakultet, UiO
TARJEI BEKKEDAL, professor, Senter for europarett, UiO

Blindsone var uttrykket Arnesen-utvalget brukte for å beskrive årsaken til trygdeskandalen. Metaforen fritar alle for ansvar. Den er så forklarende at konklusjonen fester seg, uten at man trenger å lese utredningen. Der blir metaforen faktisk bare brukt tre ganger.

Tar man bryet med å bla til side 250, påstår utredningen at «EØS-rettens betydning for tolkningen og anvendelsen av folketrygdlovens regler om sykepleie og arbeidsavklaringspenger har ligget i blindsonen, og den tok det lang tid før noen sjekket.»

Sannheten er en annen. Så tidlig som 14. juni 2000 sendte Sosial og -helsedepartementet brev til Rikstrygdeverket og understreket at krav om opphold i Norge var til «hinder for den frie bevegelighet», og et «direkte brudd» på EØS-avtalens hoveddel. Departementet presiserte at kontrollhensyn ikke kan påberopes som grunnlag for å nekte eksport av sykepenger under midlertidig opphold i andre medlemsstater.

I et notat fra 2014 ble Navs ytelsesdirektør orientert om reglene i den nye trygdeforordningen fra 2012. Notatet presiserer at den gamle forordningen krevde «at man måtte søke om å få med seg sykepengene ved flytting til et annet EØS land. I den nye forordningen [artikkel 21] er det ikke noe krav om å søke om dette.»

Les også

Stortinget tar parti med Nav-ofrene: – En stor seier

Flertallet på Stortinget slår fast at mottagere av trygdeordninger skal ha rett til fri bevegelse og likebehandling…

Årvåkenheten dokumenterer det motsatte av en blindsone. På side 212 konstaterer Arnesen-utvalget at «siden departementet var klar over at praksis hadde vært feil, mener utvalgets flertall saken aktivt burde vært fulgt opp overfor direktoratet.» Men Arnesen-utvalget klarte ikke å bringe på det rene hva som var bakgrunnen for at praksis i hovedsak forble den samme. Det finnes en nærliggende forklaring.

I 2014 ble flomlyset skrudd på fullt. Tiltak mot trygdeeksport var et sentralt punkt i regjeringsplattformen. Derfor oppnevnte europaminister Helgesen og arbeidsminister Eriksson et interdepartementalt utvalg som finstuderte EØS-avtalens trygderegler.

Etterpå tiltok bruken av straffereaksjoner som vi i dag vet var ulovlige og urettmessige. Det er grunn til å tro at vurderingene i det interdepartementale utvalgets rapport fra 2014 og i Arnesen-utvalgets juridiske delutredning fra 2020, er nokså like.

Arbeids- og sosialkomiteens innstilling fra forrige uke slår fast at Arnesen-utvalgets EØS-rettslige analyse var bom. Riktignok sa Arnesen-utvalget at ingen kan straffes alene fordi de har oppholdt seg i en annen EØS-stat, men dette var en skinnkonklusjon som tåkela den offentlige debatten.

Ingen har noen gang hevdet at man kan nekte å utbetale ytelser alene fordi noen er i utlandet. Oppholdskravet i folketrygdloven har vært begrunnet i sosialpolitiske hensyn, særlig finansieringen av trygdesystemet, behovet for kontroll og formålet om gjeninntreden i arbeidslivet.

Arnesen-utvalgets juridiske delrapport om reiser i EØS-området hevdet at selv om oppholdskravet griper inn i retten til fri bevegelighet, så kan de sosialpolitiske hensynene «rettferdiggjøre» at rettighetene i EØS-avtalens hoveddel og trygdeforordningen artikkel 21 begrenses.

I rettssakene brukte Arbeidsdepartementet Arnesen-utvalgets vurderinger for alt de var verdt. I svarbrevet til EFTAs overvåkingsorgan datert 11. juni 2020 anførte departementet at oppholdskrav er forenlig med EØS-avtalen (se avsnitt 14, 15 og 35). Standpunktet ble fastholdt av staten også da saken ble behandlet av EFTA-domstolen i 2021.

Arbeids- og sosialkomiteens innstilling legger til grunn at feiltolkingen begynte allerede i 1994 og konstaterer nøkternt på side 12: «EFTA-domstolen anerkjente ikke den norske rettsoppfatningen.» Den «norske» rettsoppfatningen har vært fastholdt konsistent og med stor grad av bevissthet helt fra EØS-avtalen trådte i kraft.

Selv ikke etter at saken sprakk i 2019 var staten eller Arnesen-utvalget villig til å endre rettsoppfatning. Da forstår man hvorfor praksis ikke ble lagt om tidligere, og at det bare er én blindsone i denne saken: Statens hemmelighold av 2014-rapporten fra den interdepartementale arbeidsgruppen.

Publisert:

Rabattkoder

Et kommersielt samarbeid med Kickback.no