Det store oppgjøret

Hvordan burde oppgjøret med høyrepopulisme, høyreekstremisme og fiendebilder egentlig ha sett ut etter 22. juli? 

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

RUNE BERGLUND STEEN, leder, Antirasistisk Senter 

Det er lett å forstå at man etter terrorangrepene valgte fellesskap heller enn konfrontasjon, samhold heller enn polarisering, i en situasjon preget av ekstremt sjokk og grusom sorg. Men er det egentlig fellesskap og samhold vi har fått? 

Mye tyder på at FrP egentlig aldri var med på denne uformelle avtalen om fellesskap og samhold som var ment å prege norsk offentlighet. De tjente riktignok på den en periode, men de gjorde lite for å holde den hellig.

Der Ap gikk langt i å skåne FrP, gjorde snart Per Sandberg og Sylvi Listhaug det klart at de ikke delte ambisjonen om samhold.

Der Ap knapt nevnte at terroristen hadde sin bakgrunn i FrP og blant annet hadde blitt foret av partiets fiendebilder, nølte ikke Listhaug med å forsøke å anklage Ap for å ta for lett på islamistisk terrorisme. 

Jeg husker fortsatt den partilederdebatten etter 22. juli der det på et vis ble politisk vedtatt at ingen partier bar noe ansvar. På et vis var det en helt riktig beslutning. På et annet vis førte den oss på avveie.

Alle som velger å bygge fordommer og fiendebilder – ja, ikke bare velger, men prioriterer det som et politisk prosjekt – har et visst ansvar når det bidrar til nettopp fordommer og fiendebilder.

Det er utvilsomt noe av det vanskelige og sensitive med å skille mellom disse to nivåene, som gjorde at mange har foretrukket å styre unna.

Selvsagt har ingen av FrPs politikere noe ansvar for de groteske gjerningene som fant sted den dagen. Men politikere som sprer fiendebilder, har et medansvar for holdningene de dermed er med på å skape. 

Det er lett å si hva som ikke er et oppgjør med hat og fiendebilder.

Det er ikke et oppgjør å fortsette å finansiere Human Rights Service (HRS), med løpende produksjon av fiendebilder på statsstøtte.

Det var heller ikke et oppgjør da det partiet som i størst grad hadde jobbet for å utbre fiendebilder, ble tatt inn i regjering bare to år senere, i 2013.

Mer enn det: At FrP til og med fikk ansvaret for både innvandrings- og asylpolitikken, og for integrerings- og antidiskrimineringspolitikken, var så langt unna et oppgjør man kunne komme. Det lignet på et anti-oppgjør, det absolutt motsatte av et oppgjør. 

Norge var det eneste landet i Vest-Europa hvor disse ansvarsområdene var lagt til et høyrepopulistisk parti, men det var ikke slik at det vakte noe særlig oppstuss i en offentlighet som var innstilt på forsoning.

Noe av det første FrP gjorde i regjering, var å skrote handlingsplanene mot rasisme. Som om noen var overrasket. Så fortsatte de å hamre ut det fiendebildet som hadde ligget bak angrepene 22. juli, men nå fra regjeringsposisjon.

Det var også FrP som satt ved makten da flyktningkrisen traff. I flyktningkrisens år hadde vi satt høyrepopulister til å vokte den norske grensen.

Det er ingen tvil om at mennesker på flukt ikke opplevde samholdet, de heller. Mange reagerte da FrP sendte syriske flyktninger ut i den arktiske kulda på sykkel – men det ble altså gjort av vår statsråd. Var det virkelig slik vi ønsket det skulle bli?

Denne hardheten mot mennesker på flukt i FrPs ånd, framstår i en viss forstand som enda en del av det norske anti-oppgjøret. Medmenneskelighet, empati, solidaritet – se, det ville ha vært et oppgjør. 

Hvordan kunne og burde oppgjøret ha sett ut? Og hvordan kan man i dag ta et effektivt oppgjør med høyrepopulismen og med fiendebildene som preger vår tid, fiendebilder som bare har blitt mer framtredende på tvers av Europa i løpet av disse ti årene? 

Den som har svaret på det, kan bevege verden. La meg likevel prøve. 

Oppgjøret må primært handle om to ting.

Det må alltid handle om at fordommene og fiendebildene konfronteres. Det er viktig og ofte demokratisk nødvendig å konfrontere hatet og truslene i kommentarfeltene. Men hvor henter kommentarfeltene sin inspirasjon, og sin opplevelse av rettferdiggjørelse? Det er langt mer alvorlig med dehumaniserende retorikk fra en maktposisjon enn fra en mørk avkrok av internett.

Og så må det handle om å tydeliggjøre våre verdier, og la dem bety noe i praksis: Verdier om nettopp medmenneskelighet, empati og solidaritet. Et oppgjør er ikke lett. Et oppgjør som betyr noe, krever ikke lite av oss. Det krever mye. Det handler ikke bare om ordene man velger i taler og kronikker.

Det handler om politikken man utmeisler. 

Det handler om å kjempe for et inkluderende samfunn.

Det handler om å bekjempe den fattigdommen som i Norge har begynt å anta etnifiserte trekk.

Det handler om å styrke, heller enn svekke, rettighetene til mennesker med opphav i andre land, i stedet for at stortingsflertallet skal fortsette å tenke ut stadig flere innstramninger.

Det handler om å ha en aktiv, antirasistisk politikk som lar menneskene som utsettes for rasisme og fordommer, være med på å definere premissene.

Det handler om å beholde i alle fall et minstemål av anstendighet i møte med mennesker på flukt.

Det handler generelt om å stå mer solid plantet på siden til dem som rammes av fiendebildene, enn dem som skaper dem. 

Snart ti år etter 22. juli trenger det norske samfunnet å definere hvem vi skal være. Slik har vi muligheten til å ta det virkelige oppgjøret.