Kommentar

Folder hendene og ber om makt

Av Frithjof Jacobsen

Foto: Tegning:Randi Matland,VG

Gjør Støren høy, gjør porten vid. Arbeiderpartiet har nå formelt søkt KrF om syndenes forlatelse og en plass i den politiske himmelen.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning

Artikkelen er over fire år gammel

– Jeg tror dette valget er innledningen på et nært samarbeid mellom KrF og Ap, slik vi nå ser her i Trondheim. Jeg tror det vil spre seg til stadig flere kommuner og til rikspolitikken. (…) En viktig årsak til det er at de to partiene for første gang på 30 år ikke står i opposisjon til hverandre i rikspolitikken. KrF har et budsjettsamarbeid med regjeringen, men er ikke en del av regjeringen. De definerer seg som et opposisjonsparti.

(Trond Giske til VG 31. juli i år)

Veien til regjeringsmakt i 2017 går sannsynligvis gjennom KrF. Dette har Ap og Høyre sett for lengst. De rødgrønne ble detronisert i valget 2013, det borgerlige flertallet på 92 av 169 stortingsrepresentanter er overveldende. Å få KrF til å skifte side og være med på å danne grunnlag for et regjeringsskifte er det strategien som har størst sjanse for å gi Ap makten.

Giske spikrer teser

Alternativene er å lene seg på et SV som ser ut til å slite med sperregrensen, eller håpe på at Miljøpartiet de Grønne både skal komme inn med rundt ti representanter og stille seg bak Støre som statsminister. Ap kan også satse på at enten Venstre eller KrF havner under sperregrensen, men felles for disse alternativene er stor usikkerhet og liten mulighet til å påvirke utfallene. Det tryggeste er derfor å få til et samarbeid med KrF. Og forrige uke sa nestleder Trond Giske rett ut at dette er et mål for Ap. Tesene er dermed spikret opp på Youngstorgets dør.

Les også: Kvinnene elsker Jonas

For mange i KrFs tillitsmannsapparat er dette gode nyheter. Det sjiktet i partiet føler seg langt mer hjemme på venstresiden av midtstreken i norsk politikk enn det partiets grunnfjell på Sør- og Vestlandet gjør. Og når Jonas Gahr Støre både stiller i Sarons dal og forbyr vingaver i partisammenheng, så er det flere KrF-ere som liker det de ser.

Fra New Labour til New Age Labour

Tony Blairs New Labour har vært inspirasjonskilden for de fleste store middeklassepartier i Europa de siste årene, ikke minst for Jens Stoltenberg og det som var hans nærmeste krets. Støre skiller seg fra forgjengeren Jens Stoltenberg ved at han stadig insisterer på en slags åndelig og søkende dimensjon i sin versjon av sosialdemokratiet. Fra New Labour til New Age Labour.

Les også: Erna mener Ap snur seg som en ku

Men, uansett hvor alkoholfri og spiselig Støre gjør seg, uansett om selv en dreven politisk kyniker som Trond Giske i intervju etter intervju snakker om barnetro og tryggheten i en aftenbønn, så vil Ap og KrF stå så langt fra hverandre politisk at et eventuelt samarbeid vil basere seg på en maktanalyse fra KrFs side. Er det mer å hente på den andre siden?

Høyres suksess i lokalvalget 2011, der partiet gikk frem med nesten ni prosentpoeng og tok eller beholdt makten i nesten alle større byer i Norge, satte enorm fart i den borgerlige samlingen. Både Frp, Venstre og KrF forsto at Erna Solberg styrte mot et ekstremt godt valg i 2013 og var en farlig utfordrer for Jens Stoltenberg. De tre partienes beslutning om å slutte seg til det man forsto kunne bli et borgerlig vinnerlag, ble lettere fordi Høyre fikk en så voldsom medgang.

Alle elsker en vinner

Hvis Ap går ut av høstens valg med en oppslutning opp mot førti prosent, slik enkelte målinger i vår har vist, og makten i de fleste store byene, så kan det får KrF til å skifte side. Blir resultatet mer normalt, så vil det sitte lenger inne. Jeg kan ikke tenke meg at KrF skifter side med mindre Hareide føler seg bortimot helt sikker på at han slutte seg til den fløyen som vinner stortingsvalget i 2017. KrFs veivalg handler ikke om ideologi, men om hvor partiet får innflytelse for hjertesakene.

Les også: Civita-Larsen mener vi bør kunne stryke kandidater vi ikke liker

meningsmålingssiden pollofpolls.no, som samler alle målinger i Norge, ligger Ap an til et godt, men ikke spektakulært kommunevalg. Ap går frem cirka fire prosentpoeng fra 2011, mens Høyre faller omtrent det samme. I storbyene Bergen og Oslo er helt jevnt. Lite tyder på at Ap opplever det samme valgskredet til høsten som Høyre opplevde i 2011.

Derfor blir det også spennende å se hvordan kommunestyrene konstituerer seg etter valget. Vil Ap samarbeide med KrF, slik Giske spår, eller vil KrF havne på borgerlig side? Et eventuelt tett tillitsforhold mellom Ap og KrF er nødt til å begynne lokalt. Det er gjennom godt samarbeid i kommune- og bystyrer dagens politiske koalisjoner blir til.

Mer om

  1. Kommunevalg 2015
  2. Arbeiderpartiet (Ap)
  3. Politikk

Flere artikler

  1. Arbeiderpartiets kommunevingling

  2. Ernas kommunegrense

  3. Kommunenes vei

  4. VG mener: Fartsmålinger som redder liv

  5. Generasjon håp

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder