Foto: ,

Kommentar

Støres dristige venstresving

FOLKETS HUS (VG): Jonas Gahr Støre knytter seg til tradisjonen og tar Arbeiderpartiet til venstre. Det er en vågal strategi.

ARTIKKELEN ER OVER FIRE ÅR GAMMEL

For noen år siden, ikke lenge etter at den rødgrønne regjeringen var kommet til makten, spurte jeg en representant for den radikale «Giske-fløyen» i Ap om man fortsatt anså Jens Stoltenberg for å være for høyrevridd for å lede partiet.

– Nei, for alternativet er verre, svarte vedkommende.

– Jonas Gahr Støre kan ta over.

Slik var analysen: Støre, rikmannssønnen og fremmedfuglen i sosialdemokratiet, utgjorde Arbeiderpartiets aller ytterste høyre fløy. At han var en språkmektig og distingvert utenriksminister var greit nok. Utover det gjaldt det å holde ham lengst mulig unna den sosialdemokratiske politikkutviklingen før Ap tok enda et steg i retning av å bli et New Labour på norsk.

Som Dylan stadig synger: The times they are a-changing.

For da Jonas Gahr Støre torsdag holdt sin første ordentlige landsmøtetale som Ap-leder var det null murring å spore blant de deputerte. Tvert i mot. Applausen satt løst, delegatene humret av talerens kluntete vitseforsøk og Støre selv virket både stolt og lettet over responsen. «Vår bevegelse», sa han opptil flere ganger, uten at det lød påklistret. Mary og Kjell i salen var i ett med Jonas. Det var plass til alle lag av folket i Folkets hus.

LES: Støre svarer kritikerne.

Heller til venstre

Skepsisen fra den gang var altså ubegrunnet. For Støres Ap er knapt et velstriglet høyresosialdemokrati. Den ennå nokså nyankomne duksen er mer radikal enn sin forgjenger. Ikke bare slipper han Stoltenbergs nemesis Trond Giske inn som nestleder, han er i ferd med å endre hele Ap-fortellingen. Stoltenbergs ubøyelige, samfunnsøkonomiske kalkyler og iskalde rasjonalitet er tilsidesatt for en varmere og mer, skal vi si, livsfilosofisk tilnærming.

Støre, som bruker fritiden til å skrive bøker og kronikker i Klassekampen, vil ta Ap inn i raushetens tid. Aller mest applaus fikk han – den var massiv og spontan – da han slapp den overraskende nyheten om at Ap foreslår å hente 10.000 syriske kvoteflyktninger til Norge.

Jerntrioen Stoltenberg, Libe Rieber-Mohn og Pål Lønseth var ikke å se.

De har nok heller ikke vært delaktige i utformingen av Aps nye retoriske innretning på flyktning- og asylpolitikken. Fra nå av heter det at «Arbeiderpartiet vil føre en human, rettferdig og konsekvent flyktning- og asylpolitikk». Det tydelige og myndige ordet «streng» er som forduftet, og med det også inntrykket av Ap som Frps asylpolitiske tvilling.

Det er kanskje bare en språklig piruett, men endringen er ikke uvesentlig. Den viser, som med flere av Støres poenger i landsmøtetalen og tidligere utspill, at Arbeiderpartiet under Støre ser til venstre. Ikke bare i flyktning- og asylpolitikken, men også i Midtøsten-politikken, i spørsmålet om kommunereform (kun frivillighet heter det nå), i alkoholpolitikken, ja, hele fortellingen er venstreorientert: Høyresidens reformer skal rulles tilbake, landet skal bygges, ikke selges. Motsetningene mellom by og land skal viskes ut; det skal bo folk i husan. Yrkesfagene skal atter igjen komme til heder og ære, og alle antydninger til justeringer i arbeidsmiljøloven skal fremstilles som et ekko av Menstad-slaget.

Støre vil attpåtil så smått nyansere synet på Vladimir Putin. Som en Høyre-politiker sa til meg her om dagen:

Støre sier vi må forstå Russland, men det høres ut som han mener at vi må vise forståelse.

LES VIDERE: Støres DNA.

Nasjonsbyggeren

Støres lesning av dagens Norge er ikke ueffen. Folk rundt om i landet reagerer det de oppfatter som blå-blå prinsipper. Fisk, skog, jernbane – dette er folkets og nasjonens domene, ikke kapitalens. Slik lyder omkvedet. Solberg-regjeringen oppfattes – i likhet med Stoltenbergs første regjering – som et ideologisk prosjekt, frakoplet de praktiske realitetene utover i landet. Der Erna turer frem, er Jonas varsom og «søkende».

Derfor har han da også måkt inn velgere, skal vi tro meningsmålingene.

Men Aps voldsomme fremganger på gallupene er først og fremst et resultat av regjeringens politikk og politiske rot. Støre har inntil nå sittet stille og nøyd seg med å snakke så kronglete at ingen forstår at han faktisk ikke sier noe som helst. Med landsmøtet er dette endret. Kommunevalget er kun en drøy sommer unna, og Støre og Ap stiller seg nå lagelig for hugg.

Å dra Arbeiderpartiet til venstre er en vågal strategi som også føles noe unødvendig siden Ap for lengst har detronisert all opposisjon til venstre. SV ligger på sotteseng. Men alt foregår ikke langs en økonomisk venstre-høyre-akse. Mellompartiene, og spesielt KrF, er vel så «radikale» som SV på flere politikkområder. Støres vending er derfor også et tydelig signal til KrF om at det nå er varme i Ap-hjertene.

For regjeringspartiene betyr venstredreiningen uante muligheter til politiske motangrep. Frp kan mane frem bildet av et vaklende Ap i innvandringspolitikken, og Høyre har en gyllen anledning til å fremstille Støre som gårsdagens mann.

Så hvorfor legger han seg på denne linjen? For å skape ro i partiet, åpenbart. Skal de vinne tilbake storbyene i september må det gås i takt. Med Trond Giske og Hadia Tajik ved sin side utgjør han en partiledelse som favner bredt og med en debattkraft som alle politiske motstandere bør frykte.

Men Støres venstresving kan også skyldes at han er usikker på hvem Arbeiderparti-politikeren Jonas egentlig er. For å bevise at han virkelig er the real deal og ikke bare en gjest ved sosialdemokratiets bord, velger han å knytte seg tungt opp til tradisjonen heller enn å meisle ut nye løsninger.

Sagt på en annen måte: Aner vi et venstresidekompleks hos millionæren fra aller beste Oslo Vest?

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder