INNSETTELSESTALEN: – Hvordan vil det gå? Taleskriverne vil sikre at tradisjonen følges og genrens funksjoner utføres. Men vil Trump følge manuskriptet, spør retorikkprofessor Jens E. Kjeldsen. Foto: Jim Bourg Reuters

Debatt

Innsettelsen av The Donald

Å skrive Donald Trumps innsettelsestale må være en av de vanskeligste oppgaver en taleskriver kan få.

ARTIKKELEN ER OVER TO ÅR GAMMEL

Klokken 18.00 i kveld norsk tid legger Donald Trump sin ene hånd på Bibelen, løfter den andre og sverger at han trofast vil utfører embetet som USAs president.

Jens E. Kjeldsen. Foto: UiB

Da er han formelt landets leder og skal holde talen som også skal få ham til å fremstå som en president.

En retorisk forvandling

Å skrive Donald Trumps innsettelsestale må være en av de vanskeligste oppgaver en taleskriver kan få. Det krever en retorisk forvandling. Det er så langt mellom den Trump vi har sett i valgkampen og den karakteren en innsettelsestale krever, at taleskriverne må ligge våken om natten av frykt for hvordan det vil gå.

Kandidaten Trump har vært løssluppen, underholdende, samtalende, splittende, bramfri og uforskammet – og alltid fri fra manuskriptet. Presidenten Trump som holder innsettelsestalen bør, derimot, være samlende, formell og høytidelig – og han er tvunget til å holde seg til manuskriptet som taleskriverne har skrevet til ham.

Få oversikten: Dette er Trumps regjeringsmedlemmer

Det er Trump ikke vant til. Hans valgkamptaler har stort sett skjedd etter innfallsmetoden. De er fylt med setninger som begynner med «og for resten», som signalerer at Trump nettopp kom i tanke om noe som han har lyst til å dele.

Men før han får gjort denne tanke ferdig, får han som regel en ny tanke og avbryter den første, før han igjen får enda en ny tanke, som avbryter hans egen selvavbrytelse.

Denne retorikken er tydelig i en legendarisk setning som Trump sa under et valgmøte i 2015 (Sun City, South Carolina, 21. juli). Han kommenterte avtalen mellom verdens stormakter og Iran, som begrenset Irans muligheter til å utvikle atomvåpen i bytte mot lettelser i økonomiske sanksjoner. Trump sa:

«Hør nå, å ha kjernefysisk – min onkel var en stor professor og vitenskapsmann og ingeniør, Dr. John Trump på MIT; gode gener, meget gode gener, OK, meget klok, Wharton School of Finance, meget god, meget smart – du vet, at hvis du er en konservativ republikaner, hvis jeg var en konservativ republikaner, hvis, altså, OK, hvis jeg som kandidat var en liberal demokrat, så ville de si at jeg var en av de klokeste mennesker noe sted på jorden – det er sant! – men når du er en konservativ republikaner så prøver de – Åh ja, så prøver de å skade – det er derfor jeg alltid begynner med: Gikk på Wharton, var en god student, gikk der, gikk der, gjorde det, skapte seg en formue ...»

Setningen er over dobbelt så lang som jeg har gjengitt her. Den vever seg inn i enda flere innfløkte innskudd og innfall, før Trump endelig kommer frem til hovedpoenget: «Persians are great negotiators, the Iranians are great negotiators, so, and they, they just killed, they just killed us.» Han bruker nesten 300 ord på å si: avtalen med Iran er dårlig for USA. Men som alltid slutter han sine setninger med de sterkeste og tydeligste ordene: «They just killed us!»

Denne måten å tale på kjennetegner alle Trumps valgkamptaler. På de svære valgmøtene har han improvisert, talt med tilhørerne, kommentert deres reaksjoner og gitt dem oppfordringer.

Trump har reagert direkte og umiddelbart på hendelser i salen: når demonstranter har sneket seg inn og hevet skilt med anti-Trump kommentarer, ropt innvendinger eller kastet tomater, har han umiddelbart gått i dialog med sine egne støtter og samlet dem mot innbryteren: «Hvis dere ser noen med tomater, så slå dem helseløs.»

Som taler har styrken til Trump nettopp vært digresjonene, de frie innfall, dialogene med tilhørerne, antydningene og insinuasjonene. Slike grep er retoriske verdifulle, fordi de gjør situasjonen interessant og talene levende. Man vet aldri helt hva som vil skje. De gir også Trump en særlig troverdighet, fordi han ikke som andre talere har skrevet alt ned på forhånd, eller bare leser taleskriveres ord opp. Tilsynelatende er han fullstendig seg selv, og sier det han virkelig mener i dette øyeblikk. Det virker ekte.

Men slik kan Trump ikke tale til innsettelsen. Denne talen vil være ferdig utformet og nedskrevet på forhånd, den vil være formell og høystemt og Trump vil lese den opp fra en teleprompter, mens han beveger hodet fra side til side for å se hva som står på skjermene. Det vil ikke engang være hans ord, for talen vil være skrevet av taleskrivere.

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

Holder han seg til manus?

Innsettelsestalen er en vanskelig genre. For det første fordi taleren må omforme seg selv fra partisk kandidat og forkjemper for sine egne tilhengere til en samlende president for hele nasjonen. For det andre fordi genren krever at taleren på samme tid som han imøtekommer de seremonielle, formelle og høytidelige krav i aksepten av embetet og i overføringen av makten, fremdeles må fremstå som seg selv.

For presidenter som Ronald Reagan og Barack Obama har overgangen fra å skrive egne taler til å lese taler utformet av taleskrivere, skjedd ubemerket og vellykket.

Begge var gode til å skrive taler, begge var gode til å holde taler, og begge hadde en talestil som var kjent og mulig å kopiere for taleskriverne.

Talene de gav som presidenter høres ikke særlig annerledes ut enn talene de gav som kandidater. Slik kommer det ikke til å være for Trump. Nå kan han ikke improvisere, avbryte seg selv, tale om seg selv, tilfeldig komme i tanke om nye ting han føler han vil si eller aktivt samtale med publikum.

Det ville bryte med de genrekrav som er etablert siden George Washington holdt den første tiltredelsestalen i 1789. Siden de første presidenter har talen hatt fire sentrale funksjoner: Den skal forene et folk som var splittet i valgkampen, den skal fremvise og bekrefte nasjonens tradisjoner og felles verdier, den skal presentere de prinsipper og ideer som den nye administrasjonen vil følge, og så den skal vise at taleren legger sin egen person bak seg og tar på seg rollen som president.

Ingen annen kandidat har så ofte som Trump sagt «jeg», «meg» og «mine». Men i tiltredelsestalen er slike selvhenvisninger upassende. For mye «jeg» og «meg» viser at du fremdeles er personen du var, og ennå ikke er blitt presidenten du burde være.

Hvordan vil det da gå? Taleskriverne vil sikre at tradisjonen følges og genrens funksjoner utføres. Men vil Trump følge manuskriptet? Det ligger ikke i blodet hans, men antagelig vil situasjonens høytidelighet holde ham fast. Det kan gi en mer kjedelig og ukarismatisk Trump. Det kan også være at han bryter alle rammer, frigjør seg fra manus og enda en gang skaper kaos, forundring og forargelse.

Men mest sannsynlig vil kveldens tale transformere Kandidaten til Presidenten.

Mer om

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder