NASJONALAKTIVITET: – Nordmenn er ydmyke på individnivå, men som nasjon vil de være stolte. Som en liten bestående av fem millioner innbyggere, er det ikke så mange ting de kan bli verdensmester i. Langrenn er en av dem, skriver Lorelou Desjardins.
NASJONALAKTIVITET: – Nordmenn er ydmyke på individnivå, men som nasjon vil de være stolte. Som en liten bestående av fem millioner innbyggere, er det ikke så mange ting de kan bli verdensmester i. Langrenn er en av dem, skriver Lorelou Desjardins. Foto: Kyrre Lien NTB scanpix

Født med ski på hjernen

MENINGER

Når det kommer til langrenn og skihelter, mister ikke nordmenn bare sansen for humor - fornuften går også tapt.

debatt
Publisert:

LORELOU DESJARDINS, fransk blogger, bosatt i Norge

Det voldsomme oppstyret rundt Therese Johaugs positive dopingtest minner meg om det jeg lærte under OL i Sotsji i februar 2014: Jeg hadde aldri tidligere vært interessert i langrenn, men i løpet av vinterlekene forsto jeg alvoret i denne sporten for nordmenns del. Jeg hadde ikke vært i Norge så lenge da OL begynte, og var ikke klar over overfølsomheten diskusjonene om det medfører hos nordmenn.

Finske Sanna Sarromaa kunne ha skrevet et helt kapittel om dette i sin bok «Norske tabuer», siden kritikk av noe som helst relatert til norske skihelter er enda mer tabu i Norge enn å hate fredagstaco og TV-serien Skam.

Les også: Lorelou Desjardins: En norsk dobbeltmoral

Fornuften forsvinner

I 2014 i Sotsji tapte norske skiløpere, spesielt det mannlige laget som returnerte med null gullmedaljer. Ganske rart for verdens beste skinasjon, synes du ikke? Det ble langt morsommere da media begynte å legge skylden på alle mulige andre forhold enn skiløperne selv. Skiene var elendige. Russisk snø var dårlig. Det var noe feil med smøringen. Smøresjefen var inkompetent. Venus var ikke på linje med Jupiter, men Mars i stedet. I alle tilfeller må det ha vært en konspirasjon mot det norske laget. Det var aldri skiløpernes feil. Selvsagt, som utlending tenkte jeg at hele skandalen var hysterisk og jeg kom tilbake på kontoret mitt en dag og sa til kollegaen min, Torbjørn:

«En konspirasjon. Seriøst! Haha. Hva slags? At svenskene har opprettet et byrå for å forsikre seg om at nordmennene blander skismøringen og taper pallplass?»

«Det er ikke tull. Det er OL. Det er langrenn», sa han, helt seriøs i stemmen. «Vet du hvor vanskelig det er å smøre ski?», la han til.

«Okei. Wow. Hvor har du gjort av sansen din for humor?», fikk jeg lyst til å spørre. Glem det.

Gyllen regel nummer én: Nå det kommer til langrenn og skiheltene deres, har nordmenn null sans for humor. På den positive siden har de mye humor når de snakker om hva som helst annet.

Når det kommer til langrenn og skihelter, mister ikke nordmenn bare sansen for humor – fornuften går også tapt. Det kan være fordi laget deres taper gang etter gang i internasjonale langrennløp som i Sotsji, eller fordi nasjonalheltene deres testet positivt på doping, som Martin Johnsrud Sundby og Johaug gjorde. Norske medier går bananas. De gjør slikt som å reise tilbake til landet hvor det skyldbefengte produktet (en leppepomade kjøpt i Italia i Johaugs tilfelle) ble kjøpt kun for å ta bilder av pakningen og så skrive artikler om det. Norske medier dekker for tiden Johaugs dopingsak som om prinsesse Diana hadde dødd på nytt.

Som konklusjonen tilsier etter å ha observert mine norske venner og kolleger under Sotsji-OL, og under hvert eneste langrennløp eller skandale i det siste, blir nordmenn helt irrasjonelle når det kommer til langrennsløpere.

Få flere kronikker og kommentater: Følg VG Meninger på Facebook!

En test for nordmenn

Se for deg reaksjonen din som nordmann til disse to situasjonene:

Situasjon 1: Du ser på vinter-OL, og det norske skilandslaget vinner mot, la oss si, franskmennene. Helten din ender opp i tet og skaffer seg øverste pallplass. Du letter fra sofaen og skriker: «SEEEIEEEER. NOOOOORGGEEE.» Du føler deg lykkelig. Du visste at de norske skiløperne var verdens beste, men du er glad for å se at det bevises igjen for verden.

Så ser du at det franske laget legger skylden på snøkvaliteten, smøringen, smøresjefen, himmellegemenes plassering og gudene skal vite hvilke andre dårlige unnskyldninger. Du ler bare. Dårlige tapere. Vi vant, vi er best. Vi er norske.

Situasjon 2: En fransk langrennsløper tester positivt på doping. Din mulige førstereaksjon: Det ville aldri skjedd i Norge. Vårt langrennsmiljø er plettfritt. Skiløperen dukker opp på den nasjonale TV-kanalen med et ansiktsuttrykk som tilsier at huset hans har brent ned til en askehaug mens familien hans var på innsiden, og uttaler at han har kjøpt en hemoroidekrem i et apotek i Norge.

«Jeg skjønte ikke at jeg kunne teste positivt for doping ved å bruke denne», sier han mens han gråter på nasjonal TV. Hva tenker du da? For en idiot. Klarer ikke engang å lese en medisinpakning som er merket med en doping-advarsel i rødt. Forresten, Norge har verdens beste hemoroidekrem. Så jeg håper at denne franske skiløperen ikke insinuerer at det var noe galt med kremen.

Hvis du er utlending og leser dette, er du antageligvis forvirret. Når nordmenn mekler i fredsprosesser, er de rolige og verdige. Når de spiller sjakk, er de beherskede og konsentrerte. Når de håndterer sine dyrebare oljepenger, er nordmenn pragmatiske. Men i forbindelse med langrenn, tipper det over for dem. De kunne startet en diplomatisk kaldkrig med Italia for å ikke ha gjort den røde advarselen på leppekremboksen stor nok. Eller, for å være mer seriøs, legger de Janteloven til side og blir plutselig hoverende når de vinner skirenn. Eller blir tilgivende og beskyttende mot sine egne skiløpere når sistnevnte er involvert i skandaler. Akkurat som foreldre som beskytter barna sine. Selv om de er dumme. Selv om de er skyldige.

Fem regler

Gylne regler for en utlending som prøver å forstå fenomenet norske langrennshelter:

1. Norske langrennsløpere er verdens beste. Hvis noen vinner mot dem, er det på grunn av eksterne forhold og som ikke var forutsette. Som varierende snøkvalitet. Hvorfor kan ikke hele verden ha like god kvalitetssnø som Norge?

2. Norske sportsmiljøer er plettfrie. Verdens mest ryddige. Det finnes ikke doping i norsk sport, spesielt ikke i langrenn.

3. Hvis noen tester tyder på det motsatte, finnes det gode forklaringer p hvorfor den testen var positiv. De rommer vanligvis medisiner som Ola og Kari Nordmann tar hver dag, som leppepomade, astmaspray eller vitaminbjørner. Journalister kommer også til vurdere muligheten for utenlandske konspirasjoner om sabotasje i denne sammenhengen. «Vent litt, hvor sa du at den kremen ble kjøpt? I Italia!! Alle vet at det italienske systemet ikke er til å stole på, sammenlignet med det fantastiske norske Helsevesenet. Se, det er ikke vår feil!»

4. Selv om en skiløper blir fersket i å gjøre noe som ingen kan unnskyldes for, som Northugs fyllekjøring, kommer nordmenn likevel til alltid ville tilgi skiløperen. Fordi han/hun beklaget på TV, gråt, følte seg skyldig, pisket seg selv et par ekstra ganger for å virkelig føle på smerten, og kom hjem med skjelvende underleppe og tårer i øyekroken. Det handler om verdier.

5. Hvis et internasjonalt langrenn arrangeres i Norge, og de norske skiløperne blir tatt i doping, kunne kanskje tålmodigheten med og beundringen nordmenn har for skiløperne sine kanskje blitt forandret. Men ikke sikkert.

Selvsagt er det en enorm forskjell mellom å tape en konkurranse og være dopet. Fordi å tape er lovlig, mens å bli tatt i doping kan sette sluttstrek for idrettskarrieren din. Tap og doping har imidlertid noe felles, og det er at nordmenn klarer ikke å akseptere noen av delene når det kommer til langrennsløperne deres. Norske langrennsløpere er helter. De er aldri skyldige. Og selv om de er det, blir de tilgitt. Hvis de taper, er det ikke deres feil. Og hvorfor det? Jeg tror at nordmenn som individer er ydmyke, men som nasjon ønsker de å være stolte. Og som en liten nasjon bestående av fem millioner innbyggere, er det ikke så mange ting de kan bli verdensmester i. Langrenn er én av dem.

Selv om jeg virkelig vil at nordmenn omkring meg skulle følt seg stolte og lykkelige, blir jeg litt såret i utlendings-egoet mitt når jeg ser at alle kvalitetene nordmenn tilskriver skiløperne sine, ikke gjelder for idrettsutøvere fra hvor som helst ellers i verden. Åpne øynene deres, vær så snill. Nordmenn er ikke best i alt. Og ja, det er godt mulig at Therese Johaug ikke har brukt doping med overlegg. Eller Martin Johnsrud Sundby.

Men tvilen dere lar komme til gode for egne utøvere, prøv å la den gjelde for alle.

Oversatt av Sian O’Hara

afroginthefjord.com

Her kan du lese mer om