Konservative muslimer, kom dere ut av forsvarsposisjon!

MENINGER

Den økte avstanden mellom enkelte konservative muslimer og etniske nordmenn, er urovekkende. En av de viktigste årsakene til radikalisering av unge mennesker i vårt samfunn er manglende integrering. Konservative muslimer har vært lite åpne for å se eget ansvar for manglende integrering og deltagelse i samfunnet.

debatt
Publisert:

Shahram Shaygani, psykiater/psykoanalytiker og leder for Senter for Sekulær Integrering (SSI)

Den store fritenkeren Walid al-Kubaisi påpeker helt riktig at muslimene ikke lenger kan kalles en minoritet, globalt sett er de faktisk en majoritet. I dag, takket være globalisering og moderne teknologi, kan en praktiserende muslim som bor på Grønland i Oslo føle nær tilhørighet til en annen i Pakistan, få veiledning og religiøs undervisning av en imam i Malaysia og se på religiøse forelesninger på tv eller internett som finansieres av Saudi-Arabia. Derfor kan ikke muslimene kreve noen som helst særbehandling i samfunnet, som på godt og vondt også er globalisert.

Likeverdige borgere, med ansvar

Vi lever i lille Norge, men lille Norge er svanger med hele kloden. I Norge er muslimene likeverdige medborgere, har samme rettigheter som andre, men også samme ansvar for å bevare de sekulære grunnverdiene samfunnet vårt er bygget på og som muslimene blant annet nyter godt av.

Når de insisterer på å markere seg i en eller annen form som gruppe i samfunnet, i religionsfrihetens navn, må de samtidig ta hensyn til samfunnets beste og de sekulære rammene som gjør religionsfriheten mulig.

Med andre ord, de kan ikke drive med en atferd eller ha holdninger som svekker de sekulære rammene, selv om at deres religion sier det. Grensen for religionsfrihet er samfunnets sekulære rammer, fordi hvis man ødelegger de, mister man religionsfriheten.

Forsvarsposisjon, offermentalitet og benekting

Dessverre har konservative muslimer hatt lite åpenhet i forhold til å se eget ansvar for manglende integrering og deltagelse i samfunnet. I debattene med konservative muslimer møter man ofte et sterkt forsvar. Påstander som: «dette har ingenting med islam å gjøre», «det er vestens imperialistiske holdning som har skylden» og «majoritetssamfunnets aggressive sekularisering fører til utenomborgerskap» er noen eksempler på svarene en får. Offermentaliteten er påtagelig og følges av benekting.

Ja, den uheldige utenrikspolitikken i Midtøsten og de store feilene som ble gjort i kampen mot terror betyr noe i det store bildet. Ja, det finnes mennesker i Norge som diskriminerer andre mennesker basert på deres religion eller utseende (det må sies at denne holdningen er ikke mindre utbredt blant den muslimske befolkningen). Ja, man skal kjempe for religionsfrihet som en viktig rettighet, også hvis de sekulære kreftene blir totalitære.

Likevel, er det en del problematiske holdninger og praksiser som er med på å skape og opprettholde en mislykket integrering. Jeg kaller disse for des-integrerende faktorer.

La meg nevne noen få av disse des-integrerende holdninger og praksiser: Bruk av barnehijab, bruk av niqab/burka, Bruk av hijab på arbeidsplassen, burkini (og hindringer for muslimske jenters idrettsdeltagelse), arrangerte ekteskap/tvangsekteskap, overdreven fokus på islam-/koranundervisning helt fra barnealder, omskjæring og overdreven frykt for/kontroll av seksualitet (spesielt kvinner), lav deltagelse i yrkeslivet blant kvinner i visse innvandrergrupper som kombinert med kontantstøtte ofte resulterer i at barn møter til første skoledag med manglende norskkunnskaper.

Selvkritisk holdning en dyd

Poenget er at disse holdninger og praksiser skaper en dypere psykologisk opplevelse av å stå utenfor, eller ikke høre hjemme i samfunnet man lever i, og er derfor med på skape og opprettholde en psykologisk avstand mellom individet og samfunnet. Jeg bor fysisk i Norge, men psykologisk hører jeg ikke hjemme her, blir resultatet. Religion eller etnisitet blir den fremste identitetsmarkøren. Man identifiserer seg ikke som «norsk», men som muslim.

Hele fremgangen til et menneske, ut ifra et psykoanalytisk perspektiv, baserer seg på evnen til å kunne se kritisk på sine tanker, følelser og atferd. Det å erkjenne at «jeg kan aldri ha 100% rett», fra et psykoanalytisk standpunkt, er en dyd, et tegn på psykologisk modenhet. Denne dyden gjør meg mottagelig for refleksjoner som kommer til meg fra andre.

Spesielt er det viktig å lytte godt til kritiske tilbakemeldinger når andre rundt meg varsler om at det er noe problematisk ved det jeg gjør eller sier. Det å komme seg forbi forsvarsposisjonen og å kunne ta inn korrigerende tilbakemeldinger, er et tegn på psykologisk styrke. Dette håper jeg å se mer av fra konservative muslimer i fremtiden.