Den viktige avradikaliseringsjobben

Organisasjonen JustUnity fremstår som regjeringens, og også den politiske opposisjonens, skalkeskjul på manglende initiativ og vilje til å foreta konkrete tiltak i arbeidet mot radikalisering.

UMAR ASHRAF, samfunnsdebattant

I avisen Klassekampen ble det nylig endelig stilt et kritisk og direkte spørsmål til organisasjonen JustUnity om deres avradikaliseringsarbeid.

JustUnitys medgrunnlegger Yousef Assidiq hevder å ha avradikalisert 30 ungdommer, og dette kan flere kommuner og politiet bekrefte, hevder Assidiq. Men hvilket arbeid ligger i dette, og hvem har utstedt et slikt mandat til JustUnity?

PST advarer

Å avradikalisere ungdom er et arbeid som krever dokumentasjon og oppfølgning. Hvem overlates disse ungdommene til etter at de er «avradikalisert»? Hvordan er oppfølgingsarbeidet? Får PST beskjed om hvem disse 30 ungdommene er? Eller er det på oppdrag av politiet at JustUnity foretar denne jobben? En avklaring er nødvendig.

Flere ganger har Assidiq blitt anklaget for å være informant for PST. Han svarer på dette i et nylig publisert Facebook-innlegg. Men koblingen mellom JustUnity ved Assidiq og PST fremstår som et stort mysterium for mange. Det er ikke første gang det sås tvil om Assidiq, bakgrunnen hans og organisasjonen han jobber i. Det er sikkert tungt for Assidiq å få gjentatte anklager mot seg, og det er godt å se at han adresserer dette selv. I rettsaken som startet denne måneden, oppgir aktor Assidiq som «tidligere radikalisert». Dette fremkommer i oppramsingen av vitnelisten til aktor.

Det er dog ikke nødvendigvis Assidiqs bakgrunn som uroer meg. Det er heller rollen organisasjonen hans har i samfunnet som er mest interessant. Går vi saken nærmere etter i sømmene, virker det som om PST allerede har uttalt at JustUnity ikke jobber i henhold til den arbeidsbeskrivelsen de oppgir til mediene.

Informasjonssjef Martin Bernsen i PST oppfordrer folk til å kontakte politiet dersom de frykter noen er så radikalisert at de er villige til å bruke vold. Om JustUnity sier PST og Bernsen: «Organisasjonen kan komme med en bekymringsmelding til oss, slik alle privatpersoner kan. Men oppfølgingen av dette, og kontakt med sterkt radikaliserte personer, er det vi som driver med, ikke denne typen organisasjoner. Det er ingen planer om samarbeid med denne eller andre private organisasjoner».

Så hvorfor hevder JustUnity fortsatt at de avradikaliserer ungdom og at politiet kan bekrefte dette?

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

Kunnskapsløs symbolpolitikk

La oss være ærlige: JustUnity er sterkt assosiert til kjente politikere, noen av dem, som Oslo-byråd Geir Lippestad, sitter i organisasjonens styre. Assidiq og hans medgrunnlegger av JustUnity har også andre innflytelsesrike folk i omgangskretsen.

Slik legitimeres alle involverte parters troverdighet på antiradikaliseringsfeltet. Det virker også som flere av våre politikere driver aktiv lobbyvirksomhet for å få organisasjonen inn i statsbudsjetter og tilskuddsposter. Og JustUnity ser ut til å være en favoritt på flere politiske fløyer.

Statsminister Erna Solberg og Ap-leder Jonas Gahr Støre etterlyser en tydeligere fordømming og mer arbeid på grasrota fra muslimske ledere og de muslimske miljøene i kampen mot ekstremisme. Men statsstøtten går til JustUnity. Er det ikke litt pussig at både regjeringen og landets største parti budsjetterer radikaliseringsposten med økonomisk støtte til JustUnity? Statsministeren og justisministeren krever at kommune-Norge skal innføre tiltak mot radikalisering, det resulterer i at kommune-Norge legger av en budsjettpost til bestilling av kurs som JustUnity holder om antiradikaliseringsarbeid.

Kommunene har ikke fått tilført midler til å utvikle god kompetanse og selvstendige tiltak. Kommunene sier fortsatt at de ikke har kunnskapen de trenger.

JustUnity er den eneste organisasjonen som nevnes i Arbeiderpartiets alternative statsbudsjett for 2017 (s 39): «Arbeiderpartiet ønsker å støtte opp om organisasjoner som jobber med å forebygge radikalisering og ekstremisme. Arbeiderpartiet vil styrke organisasjonen JustUnity slik at de kan fortsette sitt arbeid mot radikalisering».

Men hvilken (formell) kompetanse besitter JustUnity for å fronte dette viktige arbeidet? Hva er tildelingskriteriene for støtten? Og hvordan begrunner Arbeiderpartiet at de går mot PSTs vurdering?

Må avklares

Hvordan begrunner statsministeren de økonomiske tildelingene som er blitt gitt til JustUnity for å avradikalisere ungdommer? På hvilket grunnlag tillegges en privat organisasjon drevet av to ungdommer et så stort ansvar? Og er PST fortrolig og enig i denne vurderingen? Det er spørsmål jeg gjerne vil ha svar på.

To ungdommer som er drevne samfunnsdebattanter, og svært viktige stemmer i den norske offentligheten, har altså endt opp som agenter i arbeidet mot avradikalisering. De er uten noen form for pedagogisk utdannelse til å møte ungdommer i vanskelige situasjoner; uten noen form for formell kompetanse om verken teologi, sosiologi eller konflikthåndtering. Men fortsatt finansiert av myndighetene.

Og det er jo ikke deres feil, de går jo helhjertet inn for å gjøre en ærlig jobb, bare uten nødvendige verktøy i verktøykassa. JustUnity fremstår som regjeringens, og også den politiske opposisjonens skalkeskjul på manglende initiativ og vilje til å foreta konkrete tiltak i arbeidet mot radikalisering. Hvorfor overlater våre politikere ansvaret til to ungdommer?

Om vi ikke får svar av politikere, av statsministeren eller PST, så kan vi ikke ignorere det artikkelen i Klassekampen avslutter med, nemlig at det ikke stemmer at Assidiq skal ha stoppet noen som har hatt planer om å reise til Syria for å krige. Kan PST bekrefte dette?