PRINSIPPER: – Vi blir sikkert ikke enige, men la oss diskutere det saken virkelig handler om: grunnleggende rettigheter og prinsipper, ikke følelser, skriver SV-leder Audun Lysbakken.
PRINSIPPER: – Vi blir sikkert ikke enige, men la oss diskutere det saken virkelig handler om: grunnleggende rettigheter og prinsipper, ikke følelser, skriver SV-leder Audun Lysbakken. Foto: Terje Mortensen , VG

Over grensen

debatt
Publisert:

Del saken på:

Lenken er kopiert
MENINGER

Debatten om Storskog handler ikke om følelser eller moral. Den handler om rettsstaten og grunnleggende prinsipper for det norske samfunnet.

AUDUN LYSBAKKEN, leder i SV

Sylvi Listhaug antyder igjen og igjen at vi som kritiserer hennes asylpolitikk egentlig mener at alle som ønsker det skal få komme til Norge. Som da hun ga meg beskjed på NRKs «Debatten» sist torsdag: «Det å ønske en bedre økonomi for seg selv og familien er ikke oppholdsgrunnlag i Norge, og skal heller ikke være det».

Så vidt jeg vet er det ikke et eneste medlem av Stortinget som mener at det burde være slik.

Vi ønsker å returnere asylsøkere uten beskyttelsesbehov, for eksempel folk som har trygt og varig opphold i Russland eller kommer fra trygge hjemland.

Likevel sluker mange agnet, og tror at debatten om regjeringens politikk på Storskog handler om Norge skal sette grenser eller ikke. VGs kommentator Hanne Skartveit begrunner sin støtte til Listhaugs håndtering av situasjonen på Storskog slik (23.01): «Flyktningkrisen kan ikke løses ved at alle de som ønsker det, får komme til Europa».

Med slik lettvint argumentasjon manøvrerer både regjeringspartiene og kommentatorene seg unna de svært alvorlige prinsipielle sidene ved lovverket Stortinget vedtok i november, kun mot SV og MDGs stemmer. Det framstilles som om vi som er kritiske bare driver med føleri. Skartveit igjen, under overskriften «Vondt – og helt nødvendig»: «Det gjør vondt å se bildene fra Norges grense mot Russland, ved Storskog. Det er lett å forstå at lokalbefolkningen, som lever midt oppe i dette, blir opprørt». Men dette dreier seg ikke om følelser og moral, det handler ikke om hva som gjør vondt. Det handler om rettsstatsprinsipper som de nye lovene åpner for å krenke. Både norsk høyreside og VGs kommentaravdeling pleier å skrive høystemt om slike prinsipper. Det skulle bare 5000 asylsøkere til før de var i spill.

Asylretten er i fare

En av de viktigste lovendringene Stortinget gjorde i november var å åpne for at asylsøkere kan returneres til land hvor de ikke vil få behandlet sin asylsøknad. Folkerettsjurist Vigdis Vevstad har omtalt dette som fjerning av en rettssikkerhetsgaranti. UDI og UNE har fått instruks om at «asylsøkere som kommer til Norge etter å ha hatt opphold i Russland, skal få avslag uten realitetsbehandling».

Det er dette som er utgangspunktet for FNs knallharde kritikk av Norge, og Europarådets kritiske spørsmål. Selve retten til å søke asyl, en menneskerettighet Norge er forpliktet til å verne om, er i fare. I tillegg ble den reelle klageretten uthulet. Både fordi folk kan sendes ut før de får sin klage behandlet, og fordi regjeringen har fått nye fullmakter til å instruere også klageorganet UNE til å avvise dem som har reist gjennom Russland.

I tillegg kuttes rett til fri rettshjelp. Regjeringens rettssikkerhetsmessige halmstrå er at det skal gjøres en form for individuell sjekk av om det er forhold som tilsier at for eksempel en syrisk asylsøker likevel skal få behandlet sin søknad i Norge. Men muligheten for å gjøre grundige vurderinger av dette er svært begrenset, siden hele poenget med den nye politikken nettopp er at det ikke skal gjøres en grundig vurdering av sakene til dem som har kommet inn i landet via Storskog, fordi Russland er ansett som et trygt tredjeland.

Er det nå så viktig med disse internasjonale konvensjonene? La oss minne oss selv på hvorfor vi har dem. Retten til å søke asyl finnes for å sikre at ingen mennesker overlates til forfølgelse, tortur eller død. Slik asylsystemet fungerer i Russland har vi ingen garanti for at dette ikke vil skje med asylsøkere fra for eksempel Syria eller Jemen som sendes over den russiske grensen. Russland er dømt mer enn 1700 ganger i den europeiske menneskerettighetsdomstolen for brudd på de to mest sentrale menneskerettighetene, retten til liv og retten til frihet fra tortur og umenneskelig behandling. Den norske regjeringen vet at Russland ikke har et fungerende asylsystem. Alt den har, er et håp om at russerne likevel vil ivareta asylsøkernes rettigheter.

Men hva med regjeringens trumfkort, at asylsøkerne som kom over Storskog var folk med opphold i Russland og derfor åpenbart ikke trengte beskyttelse?

Hanne Skartveit gjentar dette i sin kommentar: « Det er det vi ser ved Storskog nå. De som blir sendt ut, har papirer som gir opphold i Russland». Men Skartveit peker selv på at Stortingets vedtak fra november innebærer at også folk med engangsvisum kan sendes ut, og hennes egen avis har gjennom flere artikler vist at mennesker som bare har brukt Russland som fluktrute derfor blir nektet behandling av sine asylsøknader. Det viser seg nå at bare 700 av de 5500 asylsøkerne som har kommet til Norge over Storskog har noen form for langvarig oppholdstillatelse i Russland, stikk i strid med det inntrykket regjeringen skapte i november.

Kan få alvorlige konsekvenser

Den nye praksisen er alvorlig fordi det kan få fryktelige konsekvenser for enkeltmennesker. Det er dessuten alvorlig fordi Norge risikerer å undergrave vår egen autoritet i arbeidet for menneskerettigheter internasjonalt, når vi selv vakler så snart prinsippene våre koster oss noe. Til sist er det alvorlig fordi vi flytter grenser i vårt eget land: Hvilken utsatt gruppe blir den neste vi kan overse rettighetene til?

Til alt overmål har lovendringene som åpnet for den nye asylpolitikken blitt vedtatt gjennom en hastverksbehandling som mangler sidestykke etter 1945. Lovforslaget kom til Stortinget på en fredag, og ble vedtatt mandag. Bare SV og MDG stemte mot den viktige lovendringen om å returnere asylsøkere til land uten krav om at de får asylsøknaden sin behandlet der. Det var ingen komitébehandling, ingen merknader som kunne legge føringer på praksis, ingen høringer med eksperter, det første vedtaket ble gjort før Stortinget hadde fått svar på et eneste skriftlig spørsmål. Det var uansvarlig og uverdig, men nesten ingen protesterte.

Å støtte alt dette er et ærlig standpunkt. Det som er altfor lettvint er å støtte den nye politikken uten å erkjenne hvor drastisk endringen i norsk politikk er, og konsekvensene både for enkeltmennesker og de rettsstatsprinsippene politikere og journalister vanligvis slår ring om.

Både Listhaug, Skartveit og mange andre gjør det lett for seg ved å la være å ta det opp. Vi blir sikkert ikke enige, men la oss diskutere det saken virkelig handler om: grunnleggende rettigheter og prinsipper, ikke følelser. Den debatten kan være vond, men helt nødvendig.

Denne artikkelen handler om