Kommentar

Kommentar: Handel på grensen til selvbedrag

Av Yngve Kvistad

HANDEL OG VANDEL: Bortsett fra en fin tur - hva får man egentlig for 12 milliarder i våre dager? undrer VGs kommentator. Foto: JAN PETTER LYNAU/VG

Vi vil ha matvarepriser som i EU, men ikke være med i unionen. Vi krever årlig lønnsvekst for oss selv, men nekter å ta omkostningene. Noen kommer til å få betale.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning

Artikkelen er over seks år gammel

Skjærtorsdag. En dag i ettertankens tegn. Vi ettertanker vin i Strömstad og fyller våre kurver med herrens lam i Töcksfors. Salige er de som tørster etter mer.

Grensehandelen på en dag som denne er på alle måter «typisk norsk». Den er hodeløs, misforstått og kontraproduktiv - men med et selvtilfreds smil: Vi har gjort en god deal!

Eller har vi det?

12 milliarder kr

Siden skjærtorsdag i fjor har vi utført 12 milliarder norske kroner. Vi kan velge å se på det som bistandsmidler til Sverige. Eller som kompensasjon for oljepengene fra Gullfaks vi snøt dem for da Volvo-avtalen ble skrotet i 1979.

Men mest av alt representerer disse milliardene arbeidsplasser og investeringer vi selv kunne hatt god bruk for.

Høye norske matvarepriser oppgis som hovedgrunn til den såkalte harryhandelen. Et opplagt og pedagogisk lettfattelig poeng. Det er statistisk belagt at Norge har Europas høyeste matvarepriser, bekreftet i en felleseuropeisk rapport publisert her hjemme av Statistisk sentralbyrå (SSB) så sent som i juni i fjor.

I Sverige er maten 20 prosent billigere enn i Norge. I Danmark seks prosent rimeligere. Ser vi på snittet for EU - fra Tyskland til Romania - er norske matpriser hele 86 prosent høyere.

Så langt tallenes tale. Det er når man forsøker å se bakom tall og prosenter det hele kompliseres. Skal statistikk ha noen mening utover å sammenstille epler og bananer, må både grunnlagsmateriale og resultat vektes og tolkes.

Skyttergraver

Her splittes fortolkerne i to skyttergraver.
På den ene side de som mener at generelt kostnads- og lønnsnivå landene imellom ikke har noe i denne debatten å gjøre, fordi en pølsepakke i Norge til 50 kroner er beviselig dyrere enn en til 5 euro i Italia.
På den andre: de som mener at matpriser må sees i lys av hva folk tjener lokalt og hva også andre varer og tjenester koster.

Etter mitt syn er en slik relativ vekting av kostnader den riktigste, for den sier noe om hvor stor andel av våre totale inntekter som brukes til å handle matvarer.

En like-for-like-sammenligning av pølsepakker tar heller ikke høyde for valutajusteringer og Norges sterke krone, og blir meningsløs fristilt fra vår oljedrevne økonomi, høye lønnsvekst og generelt høye kostnadsnivå.

For å sette det på spissen: Hvis lave matvarepriser er det ene saliggjørende må jo Etiopia være et perfekt sted å leve. Der er maten styggbillig!

Ifølge den samme SSB/Eurostat-rapporten (Eurostat er EUs statistikkbyrå) «brukte vi [i 2011] i Norge 12,7 prosent av total konsumutgift på mat. Andelen har gått jevnt og trutt nedover. I 1995 var for eksempel tilsvarende tall 15,8 prosent. Andelen er omtrent på nivå med flere andre vesteuropeiske land, for eksempel Danmark, Sverige og Finland.»

Skal man tro offisiell statistikk fra EU og Norge, går altså en stadig mindre andel av våre inntekter og vårt forbruk til kjøp av mat.

Kjøpekraft

Vår økte kjøpekraft kan også eksemplifiseres på denne måten, fortsatt ifølge SSB/Eurostat: I 1984 måtte vi arbeide 4,5 timer for å tjene nok penger til en handlekurv med matvarer, nå holder det med halvannen times innsats.

Til sammenligning må en polakk jobbe mer enn seks timer for å fylle den samme kurven, en spanjol godt over tre timer, en amerikaner tre timer og 11 minutter (!), en brite to timer og ni minutter mens svensker og dansker må jobbe en drøy halvtime mer enn oss.
Dette har endret seg lite siden Nettavisen/NA24 første gang omtalte fenomenet i 2007: («Aldri har nordmenn jobbet mindre for maten enn nå»)

Samtidig - NB! NB! - er også dette statistikk, regnet ut fra gjennomsnittlig industriarbeiderlønn.

Det betyr at noen nordmenn bruker langt mer enn 12,7 prosent av sin totale inntekt på mat, og noen bruker mindre. I tillegg betyr kulturelle forskjeller og prioriteringer regioner og land imellom at grunnlagsmaterialet blir skjevt allerede i utgangspunktet.

Et eksempel: I mange middelhavsland er det langt vanligere enn i Norge å innta ett eller flere måltider ukentlig på restaurant. Å spise ute vil dermed redusere konsumutgiften for å handle mat i matbutikken.

Siden restaurantbesøk ikke omfattes av matindeksen, men en annen statistikk for hotell- og restauranttjenester, vil med andre ord den korrigerte andelen av inntekten som går til mat være enda høyere i noen av disse landene.

Selvbedrag

Grensehandelen er en form for bevisst selvbedrag. De aller fleste som har regnet på hva det det faktisk koster i transportutgifter m.v. vet at vinninga går opp i spinninga. Karbonavtrykket ikke engang nevnt.

Når matbutikkene på svensk side i sine annonsebilag reklamerer for «fryst kycklingfilé» til SEK 99:- og lammestek fra Irland til samme kilopris, kalkunbryst til 69,90 og australsk indrefilet av okse til kr. 249:- pr så er ikke det en gang «billig», hvis norske priser ene og alene er målestokken.

COOP PRIX selger dypfryst kyllingfilet til 90 kroner, Kiwi skal ha 57 kroner kiloen for påskelam fra Gilde, kalkunbryst koster det samme i en norsk frysedisk og importert indrefilet får du for 199 kr./kg så å si over alt.

Norsk matvarehandel er brolagt med paradokser og myter. Den mest seiglivede synes å være at alt er bedre i Töcksfors.

Selv skal jeg nyte påsken med braisert lammeskank à la Terje Ness. Den kommer ferdiglaget og vakuumpakket fra mesterkokkens hånd.

Koster under hundrelappen på Rema 1000.

*
*
Les SSBs rapport her
Les OECDs statistikk her
Les EUROSTAs statistikk her
Les forskning.no: Høyere inntekt, jo mindre penger til mat
Les Aftenposten: Mat er billig for folk flest
Les Nettavisen: Jobber mindre for føden

Mer om

  1. Svinesund
  2. Sverige

Flere artikler

  1. Nordmenn jobber minst for maten

  2. Pluss content

    Grense-duellen: Her påskehandler du billigst

  3. VGs matbørs: En fest og en plage

  4. Ikke bare sorgen for pensjonistene

  5. Det ligger an til svært moderat generelt tillegg: Kilder til VG: Årets oppgjør ender med 50 øre

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder