LITE OMTALT: – Hvor mange arbeidstimer går tapt når foreldrene pendler mellom jobb og barnas avtaler, spør Sanna Sarromaa i denne kronikken.

LITE OMTALT: – Hvor mange arbeidstimer går tapt når foreldrene pendler mellom jobb og barnas avtaler, spør Sanna Sarromaa i denne kronikken. Foto: Tegning:Randi Matland,VG

Debatt

Når jobber egentlig folk som har barn?

Hvor mange arbeidstimer går tapt når foreldrene pendler mellom jobb og opplegg knyttet til barn på dagtid? Er det ikke et strukturelt problem som rammer foreldre som arbeidstakere - og arbeidsgiverne?

ARTIKKELEN ER OVER FIRE ÅR GAMMEL

SANNA SARROMAA, skribent, finne, vannzumbainstruktør og blogger på gd.no

«Det personlige er politisk», sa feministene på 70-tallet. Det betyr at det man sliter med i sitt lille liv mest sannsynligvis ikke er bare personlig, men knyttet til noe større, noe strukturelt. Andre kan slite med det samme, men når det ikke tas opp som et samfunnsproblem, forblir det privat og personlig.

Det vil koste, men jeg velger å komme med dette, fordi jeg tror at jeg ikke er alene.

Når jobber folk som har barn?

Sanna Sarromaa. Foto:Keane Studios,

Aller først må jeg si, før hylekoret er i gang: Jeg er takknemlig, utrolig og uendelig takknemlig. Jeg er takknemlig for alt sammen – for den offentlige skolen, for velferdsstaten, for profesjonsutøverne og for alle oppleggene og tilbudene som finnes og som vi har fått nyte godt av som foreldre og skattebetalere. Jeg er takknemlig for Live, Guro, Kjersti, Julie, Judith, Ane, Siri, Jan Tore og alle andre som fullhjertet har engasjert seg i mine barns utfordringer. Alt dette er livsviktig og helt nødvendig i et individ- og familieperspektiv, men også i et samfunnsperspektiv. Det et samfunn investerer i barn og deres læring, velvære og helse, får samfunnet mangedoblet tilbake om et par tiår.

Likevel lurer jeg på: Når jobber folk som har barn?

Sirkus i kontortiden

Jeg og min mann har tre barn. Alle er tilsynelatende normale. Deres utfordringer er godt innenfor det man finner flere eksempler på i alle klasserom. Likevel har deres problemer tatt bort mye arbeidstid.

En gang denne vinteren begynte jeg å telle på alt som skjedde på dagtid rundt ungene. Det var et omfattende testregime i regi av pp-tjenesten for to av ungene, foreldresamtaler, tannleger, møter med sosiallæreren, sosionomen, psykologen, pmto-veilederen og så videre.

Tre barn, tre ulike behov og tre ulike opplegg - og alt krevde, hvis ikke direkte tilstedeværelse, i hvert fall transport fram og tilbake. I tillegg skjedde alt dette innenfor den forkortede kommunale kontortiden fra ni til tre. Riktignok kan jeg ikke komme på en eneste avtale som begynte så tidlig som ni eller så sent som tre. Noen ganger ba vi pent om å få møte så sent som mulig. Da fikk vi starte så sent som klokka halv tre.

Vi klarte å sjonglere mellom avtalene som for all del ikke har tatt slutt (det er jobben min som har tatt slutt i stedet). Én gang måtte vi sende bestemora sammen med barnet, men stort sett møtte én av oss opp, mor eller far, klokka tolv eller ett eller når det til enhver tid måtte være – alltid i midten av en arbeidsdag. Ofte lå det i sakens natur at vi skulle møte opp begge to – og minst like ofte tok vi den klassiske krangelen om hvem sin tur det var å møte opp og hvem sin jobb var viktigst den dagen. Ja, den krangelen som gjerne finner sted også når barna er syke. «Det er din tur å være hjemme nå!»

Aleneforeldre? Næringsdrivende?

Jeg begynte å lure på hvordan en aleneforelder i en jobb som krever tilstedeværelse klarer dette. Vi som hadde jobber der det tapte kunne tas igjen på kveldstid etter leggetid, hadde tross alt et slingringsmonn, men hva med lærere eller sykepleiere? Eller de som driver med en næring der inntjening foregår i et visst tidsrom? Hva med de som har en fastsatt arbeidstid? De som sitter og betjener, eller står og underviser folk? Hva gjør de når førsteklassingen skal til tannlegen eller til pp-tjenesten klokka halv ti, når arbeidsdagen så vidt har kommet i gang? Og hva sier kollegaene? To timer borte her og to timer borte der.

Jeg vet ikke hvordan jeg hadde hengt sammen psykisk om noen andre måtte ha tatt over mine arbeidsoppgaver alle de gangene jeg fraktet mine barn hit eller dit.
Heldigvis hadde jeg en jobb der alt fraværet bare gikk utover meg selv og min egen arbeidsinnsats. Eller kanskje var det ikke så heldig likevel – nå har jeg jo ingen jobb. Jeg fikk ikke noen forlengelse etter at min femte midlertidige kontrakt gikk ut.

Dette er et tabubelagt tema og et taust problem. Jeg har ikke sett noen skrive om dette. Det kan hende det skyldes hylekoret. Kommentarfeltet kommer til å stemple meg som dårlig mor.

Har man satt barn i verden, så har man satt barn i verden - med alt det innebærer, også på dagtid.

Men det kan umulig bare være meg som sitter med disse erfaringene og tankene? De fleste av oss streber etter balanse mellom familie og jobb, men er ikke dette en av årsakene til at balansen er så vanskelig å oppnå? Fordi kontortiden er så kort?

Et samfunnsproblem?

Hvis man aksepterer at dette ikke bare er mitt og min manns lille, private problem, bør vi stille spørsmålet: Hva vil dette si i et samfunnsperspektiv? Hvor mange arbeidstimer går tapt når foreldrene pendler mellom jobb og barnas avtaler?
Det sluker mye tid. Arbeidsgiveren er den utvilsomme taperen – og foreldrene. Antall barn vil påvirke en persons attraktivitet i arbeidsmarkedet. Er man avhengig av å ha en person til stede, bør man ikke ansette en med barn.

Erkjenner vi dette som et samfunnsproblem, må vi gjøre noe med det. For meg framstår løsningen som noe så enkelt som at man i visse yrker også bør jobbe på ettermiddager og kvelder. Personlig ønsker jeg å framstå som en attraktiv arbeidssøker til tross for at jeg har tre barn.

Les også

  1. Kronikk: Fra en avdanket akademiker

    Jeg skriver dette på min nest siste arbeidsdag. Klokka er to og mine fastarbeidende kollegaer har dratt hjem for…
  2. Morsmål er hjertets språk

    Lar du være å snakke ditt morsmål med barna dine fordi…
  3. Anslag: 200 norske kvinner ønsker eggdonasjon i året

    Fertilitetseksperter opplever at stadig flere kontakter dem for informasjon om eggdonasjon.
  4. Kronikk: Mette-Marit, meg og 90 000 andre

    Regjeringen vil holde Vinmonopolet åpent flere dager i…
  5. Finansfrue Marte Krogh: Ta dere sammen og tren mer!

    VG beklager: VG ser at tittelen i denne saken gir inntrykk av at Marte Krogh har sagt det som står i tittelen.
  6. Kronikk: Det norske språkets forfall

    Er ikke rettskriving en sentral del av utdannelsen og dannelsen i dette landet?
  7. Foreldreskap skapes ikke av celler

    Hva er det med en kvinnes biologiske morskap som i forbindelse med prøverørsbefruktning legitimerer en…
  8. - Karrierekvinnen døde med Tårnfrid

    Spekter-direktør Anne-Kari Bratten frykter kvinnekampen er redusert til retten til å jobbe mindre.
  9. Kronikk: Kvinner som forsvinner

    Nå er det nominasjoner, snart er det valg. Hvor blir det av kvinnene, spør mediene.
  10. Kronikk: Fet, mobbet og morsom

    På barneskolen ble jeg mobbet fordi jeg var feit. Jeg var ikke lubben eller småtykk. Det var ikke eufemismer for meg.
  11. Mette Hanekamhaug (Frp): «Min kropp, mine egg, mitt valg. Ferdig snakka!»

    – En klar prinsippsak, mener Frps Mette Hanekamhaug, som er for å tillate eggdonasjon i Norge.
  12. Kona avgjør om mannen vil jobbe videre

    (VG Nett) En av tidenes største undersøkelser blant eldre arbeidstakere viser at egen helse og ektefellen avgjør om…
  13. Sarromaa om VG-leder om eggdonasjon: –  J… konservativt og kvinneundertrykkende

    Forbudet mot eggdonasjon er et alvorlig likestillingsproblem, mener Sanna Sarromaa.
  14. Eksperter: Barn bør dra i bursdager selv om de ikke har lyst

    Bursdagsfeiringer som ikke går etter planen blir ofte traumatiske opplever for barn.
  15. Kronikk: Når kjønn styrer lønn

    Det er 100 år siden kvinner fikk stemmerett, men fortsatt blir ikke kvinners stemmer hørt på lik linje med mennenes.
  16. 1 av 3 par krangler om husarbeid

    Kun 1 av 20 norske kvinner sier de opplever at mannen er den som gjør meste hjemme.
  17. Eggdonasjon-debatten: Randi (24) kan ikke få barn: «Jeg vil så gjerne gå gravid. Bare det å få sitt eget barn på brystet etter fødselen må være fantastisk»

    For ett år siden fikk Randi Brunstad (24) den vonde beskjeden: «Du kan ikke bli gravid. Du har kommet i overgangsalderen.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder