HAR SKREVET BOK: – Å forstå «den norske folkesjela» kommer ikke av seg selv. Det er mange unge som ikke vet hvordan en gjennomsnitts etnisk nordmann lever, skriver Tina Shagufta Munir Kornmo.

HAR SKREVET BOK: – Å forstå «den norske folkesjela» kommer ikke av seg selv. Det er mange unge som ikke vet hvordan en gjennomsnitts etnisk nordmann lever, skriver Tina Shagufta Munir Kornmo. Foto: Sturlason

Debatt

Når er man norsk nok?

Når er man norsk nok? Det er noe mange barn og unge som bor i Norge funderer på. Noen er født her, noen har innvandret, slik som meg.

TINA SHAGUFTA MUNIR KORNMO, lege, politiker og forfatter av boken «Norsk nok».

Jeg forlot min bestemors fang da jeg var fire år. I oppveksten fikk jeg erfare at det å balansere mellom to kulturer var en ensom tilværelse; alene med forbudte tanker om frihet. Jeg visste at hvis mine foreldre fordømte mine planer ville storfamilien og det norsk-pakistanske miljøet rundt oss støtte dem, ikke meg. Det å få mine foreldre ut av den kollektive tenkningen og få dem til å se en sak fra mitt perspektiv har tatt tid og mange rundt oss har bidratt i utviklingen.

les også

Skolen er en viktig inkluderingsarena

Er jeg bra nok, er jeg norsk nok, hva forventes av meg hjemme, på skolen, på arbeidsplassen og i det sosiale liv? Hvor er min plass i nærmiljøet og hvor mye vil jeg få være med på å bestemme over mitt fremtidige liv, andres liv, og i samfunnet. Slike tanker gjør mange unge seg også i dagens samfunn. Ofte blir de gående alene med disse tankene fordi det ikke er noen umiddelbare eller enkle svar i sikte

På Sommer i P2 i NRK radio 27.07.19 hørte jeg Luca Dalen Espseth snakke om det å være transperson. I hans erfaring fant jeg noen felles referanser. På samme måte som ham, lager mange unge i minoritetsmiljøene seg ulike historier de kan fortelle venner, lærere, fremmede, storfamilien og foreldrene sine. Det de glemmer er å lage historien om seg selv, for seg selv.

les også

Å tolerere er å fornærme

Det er mange hensyn som blir viktigere enn hensynet til seg selv. Familien har store forventninger det føles som en plikt å leve opp til. Mange prøver å holde seg inne med imamen og moskemiljøene slik at familien ikke skal bli uglesett eller utstøtt i minoritetsmiljøet. Til sammen forventer familien og de religiøse miljøene at unge bruker svært mye av sin tid med dem. Det skaper en indre konflikt om hvordan de unge skal bruke tiden sin. I vennegjengen er det ikke så lett å forklare hvorfor man ikke kan prioritere egne valg eller være med vennene sine. 

Det kan ta lang tid å forme historien om seg selv og enda lenger tid før en tør å fortelle den til andre. Noen har kanskje hørt om andre minoritetsungdom som har gjort vågale ting, ting som de selv aldri ville finne på å gjøre. Andre har kanskje våget å gjøre akkurat det de selv ønsker å gjøre. Men så tenker de; dem de ser opp til har ikke foreldre som mine, eller familie som min. Det å ta et oppgjør med sine foreldre anses som noe norske ungdommer gjør, snille barn i kollektive kulturer gjør ikke slikt.

les også

Den mørke historien: Norske forskere ville beholde «den nordiske rase»

Pluss content

Unge i minoritetsmiljøer må tørre å ta de utfordrende samtalene med sine foreldre for å få mer åpenhet i relasjonene. Og vi rundt barna må ikke la dem være alene i sin frihetskamp. Som naboer, venneforeldre eller lærere kan vi gi ungdom avgjørende oppmuntring til frigjøring, aksept og mer åpenhet.

Skolen har også en oppgave i å lære barn og unge å reflektere over egne valg og eget tenkesett; hvilke ønsker har de for fremtiden, hvem hindrer dem i å oppnå disse og hvem hjelper dem å nå dem? Hvordan skal de få med seg sine nærmeste på dette? Hvilke verdier deler de med andre, og hvilke er de viktigste verdiene? Er deres verdier viktigere enn andres? Hvis ja, hvorfor?

Det er hundrevis av spørsmål som stiller unge til veggs i barne- og ungdomstiden. Og det er nettopp i denne tiden man skal prøve, feile, og lære av sine feil, for senere å lykkes. For de fleste barn bidrar foreldre til denne utviklingen, men i enkelte miljøer vil ikke foreldre tillate sine barn denne prosessen.  

les også

Skolen er en viktig inkluderingsarena

Da jeg var med på å starte LIM (Likestilling, integrering og mangfold) var hensynet til fremtidige generasjoner helt sentralt. Jeg satt med en opplevelse av at de kampene jeg i stillhet hadde vunnet, var myndighetene og storsamfunnet i ferd med å skusle bort for andre unge jenter.

Samarbeidet mellom politikere og religiøse miljøer ga sistnevnte miljøer en ny maktarena som de ikke hadde hatt før, nemlig over vanlige folks dagligliv. Med den opphøyde status de religiøse fikk, slapp mange foreldre diskusjonen om frihet hjemme. Med henvisning til enige imamer, kunne foreldrene avvise alt de ikke ville ha noe av fordi det ble ansett som syndig. Av alle samarbeidspartnere valgte politikere dessverre, spesielt før valg, de som var minst endringsvillige med tanke på å gi barn og unge frihet.

les også

Hvor er innvandringen når man trenger den?

Det å vokse opp i et to-kulturelt miljø og kjempe for egen frihet gir erfaringer som kan være verd å dele med yngre som gruer seg for de samme kampene. I boken Norsk nok deler jeg erfaringer som kanskje kan gi offentligheten og storsamfunnet innsikt i hvilke møteplasser og små grep som bidrar til inkludering. 

Å forstå «den norske folkesjela» kommer ikke av seg selv. Det er mange unge som ikke vet hvordan en gjennomsnitts etnisk nordmann lever. Det er mange barnesanger de ikke har sunget, og mange folkeeventyr de ikke har hørt eller forstått. Om ikke vi i sivilsamfunnet bidrar til å strekke ut en hånd og dekke over noen av disse hullene gjennom vennskap og inkludering, hvem skal da gjøre det?

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder