IDENTITET: – Det finnes mange av oss der ute som har to eller flere identiteter. Flere som aldri har passet inn noe sted. Vi er alltid litt for hvite for våre, og litt for svarte for dem, skriver Emma Havend (23). Foto: PRIVAT

Debatt

«25 under 25»: I to ulike leire

Min absolutte favorittdag i året er 17.mai. Jeg elsker bunaden min, og skulle ønske at jeg kunne gå i den oftere. Men det er et vondt «men», for jeg blir aldri norsk. Jeg kommer alltid til å være en annengenerasjons innvandrer.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

EMMA HAVEND, student og resepsjonist

Identitet er et ord jeg alltid har hatt et anstrengt forhold til. Det er ikke alltid enkelt å definere hvem man er, og hvilken boks man hører til, og har for meg kanskje vært det vanskeligste gjennom oppveksten min.

Fra det sekundet jeg ble født og fikk mitt navn ble jeg plassert i to ulike bokser, jeg fikk nemlig navnet Emma Lorin, og med det fikk jeg også to identiteter, fra før jeg engang kunne påvirke det, før jeg hadde en egen stemme. Jeg ble den vestlige Emma, men jeg var også den kurdiske Lorin.

Mine foreldre hadde et sterkt ønske om at jeg skulle passe inn, at det ikke skulle være noen forskjeller mellom meg og de andre barna jeg vokste opp med. For det er litt sånn når du vokser opp i et land der du er en minoritet, slik de gjorde i Irak. Jeg skulle være unntaket, ikke normen. Jeg skulle slipe alt det kjipe de opplevde da de var barn.

«Jeg var alltid litt for hvit for mine, og litt for svart for dem» synger Yosef i «Påfugl», og akkurat den setningen plantet seg i meg etter å ha hørt den, for den var jo så sann, og så inderlig vond. Jeg er født i Sverige, og bodd i Norge fra en alder av seks, og jeg føler meg norsk, ja, for jeg er norsk.

Jeg skriver, snakker, tenker, ja jeg drømmer på norsk. Jeg er snart ferdig med en bachelorgrad i nordisk språk og litteratur. Jeg gråt da Jahn Teigen døde, og synger så høyt jeg klarer til «neste sommer». Jeg elsker å gå tur i skogen, og min absolutte favorittdag i året er 17.mai. Jeg elsker bunaden min, og skulle ønske at jeg kunne gå i den oftere.

les også

Ja, jeg elsker!

Men, og det er et vondt «men», jeg blir aldri norsk, for jeg kommer alltid til å være en annengenerasjons innvandrer, jeg kommer alltid til å bli spurt om jeg valgte å bytte mitt fornavn for å få jobb, jeg kommer alltid til å være «eksotisk og oriental», for jeg ser jo ikke ut som jeg er norsk, mine foreldre snakker et annet språk, og fordi jeg luktet løk i oppveksten.

Men da er jeg kurder da! Ja for jeg ser jo ut som jeg er det, jeg har rett farge på hår og øyne, jeg blir lett solbrun, jeg snakker kurdisk, og jeg elsker maten, da er jeg jo kurdisk. Jeg sier ikke nei til å danse Govend, jeg elsker de kurdiske kjolene mine, og jeg føler meg stolt over å kunne si at min far kjempet i kampen mot Saddam Hussein.

Det er derimot ikke så enkelt, jeg er ikke helt kurdisk heller, for setningene mine er ikke riktig, jeg har ikke alle ordene. Jeg har ingen kurdiske venner, jeg er for hvit, for jeg elsker en norsk mann, og jeg bor i Norge. Jeg har vært å besøkt familie i Irak ved to tilfeller, jeg har snakket masse med familie på telefon, men da er jeg alltid fremmed for dem, og de for meg. For jeg kommer alltid til å være barnet til kurdere, men jeg er aldri en fullkommen kurder selv.

les også

Yousef Hadaoui: Det kunne vært meg

Jeg var mye sint i oppveksten, og kanskje enda mer lei meg, fordi jeg ikke hadde en boks å passe inn i. Hvorfor kunne vi ikke spise poteter og kjøttkaker til middag hver dag? Det gjorde nemlig venninnene mine hjemme. Mamma og pappa feiret jul med oss hvert år, ikke fordi vi er kristne, men de ville at vi skulle ha noe å fortelle om etter ferien, men hvorfor kunne de ikke gjøre det riktig? Vi hadde ikke mandel i grøten, og vi så ikke på tre nøtter til Askepott, alt var feil! Jeg ble også sur hver gang noe ble sagt om kurdere, at vi ikke har noe land, at maten vår så ekkel ut, jeg var mye sur og lei meg, på alt og alle

«Du var jo eksotisk, hvor har de hentet deg derfra» har jeg fått høre når jeg har stått på jobb. «Men det gjelder jo ikke deg» har jeg fått høre etter en lang tale om irritasjon over innvandrere. «Jævla innvandrer» har jeg fått høre på vei inn på senterdoen. Jeg har hørt kurdiske damen si stygge ting om meg på bussen når jeg holder hånden til samboeren min. Jeg har fått høre av fremmede at jeg er en skam fordi jeg ikke holder bedre på min kurdiske side. I oppveksten hatet jeg å bli spurt om hvor jeg «egentlig» var fra. For jeg svarte alltid norsk, men jeg ønsket jo også å svare kurdisk, og uansett hva jeg svarte var det jo en liten løgn, for jeg har to identiteter, jeg er både Emma, og jeg er Lorin.

Og det finnes mange av oss der ute, mange som har to, eller flere identiteter. Flere som aldri har passet inn noe sted. Vi er alltid litt for hvite for våre, og litt for svarte for dem.

Mer om

  1. 17. mai
  2. Familie
  3. Identitetsfølelse
  4. Norge

Flere artikler

  1. Finnes «bunadsrasisme»?

  2. Franske Lorelou: Hvorfor vil ikke nordmenn feriere i Norge?

  3. Den amerikanske rasismen

  4. Pluss content

    Utro med sjefen: – Jeg føler meg lurt

  5. Pluss content

    Broren Daniel: - Desta er en skikkelig tøffing

Fra andre aviser

  1. Demningen som verner hvite fra det stille raseri hos oss svarte, har eksplodert

    Aftenposten
  2. Smerten ble sittende i kroppen. Og det vokste frem et hat i meg mot hvite mennesker.

    Aftenposten
  3. Som eneste mørke i ei lita bygd på Sørlandet ble hudfargen til Margarita (34) ofte sammenlignet med avføring.

    Fædrelandsvennen
  4. Vin til 17. mai: – Denne må kalles et kupp!

    Bergens Tidende
  5. Vin til 17. mai: – Denne må kalles et kupp!

    Aftenposten
  6. – Er det hudfargen min, hijaben eller begge deler?

    Bergens Tidende

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder