Kritikk av Israels okkupasjon er ikke antisemittisme

Israels folkerettsstridige okkupasjonspolitikk må tåle kritikk uten at avsender blir beskyldt for jødehat.

RAYMOND JOHANSEN, byrådsleder i Oslo (Ap)

I den nye byrådsplattformen fra Arbeiderpartiet, MDG og SV tar byrådet et forsiktig steg i retning av boikott av varer produsert på områder okkupert i strid med folkeretten av selskaper som opererer med tillatelse fra okkupasjonsmakten. 

Dette handler ikke om å boikotte varer fra Israel.

Det er heller ikke antisemittisme, slik Suzanne Aabel skriver i en kronikk VG 4. november. Israels folkerettsstridige okkupasjonspolitikk må tåle kritikk uten at avsender blir beskyldt for jødehat.

Aabel mener det er umulig for byrådet å undersøke mulighetene for en boikott av varer fra okkuperte områder samtidig som vi i byrådsplattformen understreker at Oslo skal være en by uten rasisme, nynazisme, antisemittisme eller hat. Hun skriver også at hun vil holde byrådet ansvarlig dersom noen av hennes israelske eller jødiske venner blir utsatt for mer antisemittisme som følge av en eventuell boikott. 

Jeg mener det er fullt mulig å forsvare enhver minoritets rett til fravær av hat og rasisme samtidig som man kan kritisere stater som i strid med folkeretten okkuperer andres landområder. 

Aabel synes å mene at Israel ikke på noe område kan bli kritisert. Selvsagt kan Israel, som andre stater, kritiseres når de bryter folkeretten. Når hun omtaler det å vurdere en boikott av varer fra okkuperte områder som «grotesk», ja, da mener jeg ordene mister sin kraft. 

Aabel er også inkonsekvent i sin argumentasjon. Hun spør først om man har sett på alternativer til de tusenvis av palestinere som har lønn fra israelske bedrifter i de okkuperte områdene dersom boikott blir iverksatt, samtidig som hun sier at effekten av boikotten reelt sett vil være liten, men at symboleffekten er enorm. Nettopp på grunn av symboleffekten vil vi undersøke muligheten til boikott. Oslo har innkjøpsmakt og den kan og vil vi bruke. Vi bruker den allerede i dag for å sørge for at bedrifter vi gjør avtaler med bidrar til et seriøst arbeidsliv og at de bidrar til det grønne skiftet. 

Den israelske stat har i altfor mange år, og med en opptrapping de siste årene under Benjamin Netanyahu, drevet en utarming av befolkningen på Vestbredden og i Gaza som verdenssamfunnet ikke kan stå stille og se på. Aabel mener dette punktet i byrådserklæringen er å drive utenrikspolitikk, noe hun mener er forbeholdt stater. Det er opplagt at det er den norske stat som har ansvaret for vår utenrikspolitikk. Oslo er en by, det er selvsagt riktig, men vi ønsker å bruke vår innkjøpsmakt til å si tydelig i fra om at vi ikke anerkjenner okkupasjonen Israel har gjort i sine nærområder. Dette er ikke antisemittisme, det er å si fra om at vi ikke syns det er greit. 

Det er betegnende at Aabel advarer mot å kritisere Israel fordi at «når israelere ser at landet deres er utpekt, mens andre land ikke blir berørt, påkaller det en kamprespons», og at dette vil oppstå istedenfor «et reflekterende behov for å finne fredelige løsninger». Argumentet viser med all mulig tydelighet hvor vanskelig det er å diskutere staten Israels politikk uten å bli beskyldt for å være antisemittisk. Jeg mener det levner debatten liten ære og er i tvil om at fravær av en boikottrussel vil føre til mer ønske om å finne fredelige løsninger. Der taler historien for seg. Målet er selvsagt en fredelig løsning, men det betyr ikke at det skal være fravær av politisk press for å nå målet. 

Så et lite poeng til slutt: Aabel mener at vi bare må gi fra oss utdelingen av Nobels fredspris til Stockholm hvis Oslo innfører boikott av varer fra okkupert område. Begrunnelsen for dette er at Stockholm «håndterer (…) de øvrige Nobelprisene med ytterste verdighet». Jeg tror vel ingen som har fulgt debattene knyttet til Nobels litteraturpris de siste par årene umiddelbart vil være enige i det.