YTRINGSFRIHET: – Gi redaktørene mot til å stå i mot. Et land uten karikaturtegnere er et diktatur, skriver Dagfinn Nordbø.

Debatt

Alarm! De hårsåre overtar verden!

New York Times slutter med politiske karikaturtegninger.

DAGFINN NORDBØ, satiriker og forfatter

Beslutningen i den amerikanske storavisen er tatt etter reaksjoner på deres innkjøpte tegning av president Trump og den israelske statsministeren Netanyahu, der Trump er blind og Netanyahu førerhunden. Budskapet er lett å forstå, og alle som i det hele tatt orienterer seg i utenrikspolitikken, vet at det er mer enn en kjerne av sannhet i det. Men så er det jo slik at svært mange mennesker anser en dag uten krenkelser for en dårlig dag. Hvis hele døgnet går uten at de kan rope opp om at de er ofre for hets og trakassering, er det et spolert og bortkastet døgn. Hadde en utenrikskommentator formulert nøyaktig det samme budskapet i ren tekst, ville de som nå er krenket, knapt leet på øyenbrynet.

En tegning kan derimot oppfattes av alle, også de som ikke leser utenriksstoff. Og der ligger karikaturtegningens umåtelige sprengkraft.

les også

Roar Hagens norske historie

Pluss content

Resultatet er at mange redaksjoner ikke lenger orker alt maset. De gir opp. Med sosiale medier spres jo innholdet så lynraskt og effektivt at de hårsåre kan mobilisere sine mobbehærer og gråtekoner i løpet av minutter. Enøyde og fornærmede tolkninger av tegningene framer dermed debatten, slik at ofrene og de krenkede igjen kan få sine etterlengtede daglige doser av medfølelse og harme.

Dette kan lett sammenlignes med bråket rundt Salman Rushdies Sataniske Vers, der folk også i Oslos gater løp rundt og ropte på forfatterens død, selv om de ikke hadde åpnet boken. Det er den krenkede ryggmargsrefleksen som regjerer verden i dag.

Er så tegningen over streken? I mine øyne er den ikke det, selv om jeg mener tegneren kunne dempet virkemidlene og oppnådd det samme budskapet. Han kunne droppet Trumps kippa.

Det triste i det hele er overreaksjonen fra New York Times, som jo kunne nøyd seg med en beklagelse i ytringsfrihetens navn. Men de var allerede på god vei til å la seg herse med av de krenkede, siden de allerede har droppet innkjøp av politiske karikaturer i sin nasjonale utgave.

les også

Leter vi etter rasisme?

Her hjemme skjer det samme. Et ferskt eksempel er revyen på Stovner Videregående, der noen få unge og dypt religiøse mennesker påberopte seg kolossal krenkelse fordi revyen brukte et teatervirkemiddel med omvendt fortegn. Det var ekstremt tydelig i den saken at revy var noe de fornærmede aldri hadde sett før, men leter du med lys og lykte etter krenkelser, finner du dem jo. Det kom et massivt press, og det fra folk som overhodet ikke hadde sett revyen. For de profesjonelt krenkede styrker det nemlig samholdet innad i gruppa, og øker avstanden til storsamfunnet: Det er oss mot dem. Identitetspolitikken går foran alt. Og i revyens tilfelle er det soleklart at den var støtende på mange fundamendalister: her ble det jo både sunget og danset. Og sang og dans er jo, som vi vet, like nedbrytende som humor.

Vi kan nå bare herde oss for det som kommer. Alt kan leses inn i alt. I går hevdet en person på Facebook at Annette Trettebergstuens foreslåtte forbud mot konverteringsterapi, (å omvende homofile) er et angrep på ytringsfriheten. Det blir det samme som å si: – Hvis jeg ikke får lov å hjernevaske deg, er ytringsfriheten min truet.

Den omstridte karikaturen i New York Times. Foto: Faksimile: New York Times International Edition.

I Milan Kunderas berømte roman «En Spøk», fra det kommunistiske Tsjekkoslovakia, havner hovedpersonen i straffeleir for å – på spøk – ha skrevet «leve Trotskij» i et brev til kjæresten. I England ble nylig komikeren Jo Brand gjenstand for politietterforskning fordi hun i en debatt fleipet om at det ville vært bedre å droppe milkshaken i aksjoner mot Brexiters. – Hva med batterisyre, foreslo hun, og presiserte sekundet etter at det var en spøk. Hun syntes også stuntene med milkshake var tåpelige. Det hjalp ikke. I de krenkedes tidsalder skal alt forfølges til siste slutt.

La oss være klar over disse tendensene, og holde satirens fane om mulig enda høyere. Gi redaktørene mot til å stå i mot. Et land uten karikaturtegnere er et diktatur.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder