Kommentar

Stålsett mot rettsstaten

Av Hanne Skartveit

Biskop Gunnar Stålsetts kamp for at ureturnerbare asylsøkere skal få jobbe, kan ende med at flere mennesker blir utnyttet. Altså det stikk motsatte av det han ønsker.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning

Gunnar Stålsett er tiltalt for å ha ansatt en asylsøker med endelig avslag, Lula Tekle, som vaskehjelp i sitt hjem. For dette risikerer han 45 dager ubetinget fengsel.

Dersom papirløse asylsøkere med endelig avslag skal få arbeidstillatelse i Norge, forsvinner et viktig pressmiddel for å få dem til å reise hjem. Med en mulighet til å få arbeidstillatelse, er det grunn til å tro at langt flere asylsøkere uten beskyttelsesbehov, vil la være å reise frivillig. Eller de vil hevde at de er fra et land som ikke tar imot sine egne borgere ved tvangsretur. Da står norske myndigheter sjakk matt.

Kan reise frivillig

Resultatet vil bli at mange flere grunnløse asylsøkere blir værende i Norge, i håp om å få jobbe lovlig. De vil utgjøre en svært utsatt gruppe. At Stålsett er en god og anstendig arbeidsgiver, er ingen i tvil om. Men dersom en stor gruppe asylsøkere uten papirer blir gående og vente på en mulig arbeidstillatelse, risikerer mange av dem å bli utsatt for slavearbeid og annen utnyttelse.

Gunnar Stålsett er beredt til å gå i fengsel for sitt lovbrudd. Foto: Klaudia Lech

Selve begrepet «ureturnerbar» er problematisk. Det handler i all hovedsak om mennesker som kan reise hjem frivillig, men som ikke kan tvangsreturneres. «Uvillige» er kanskje et bedre ord. Det er veldig få av de som får avslag på søknaden sin som ikke kan reise tilbake til hjemlandet sitt hvis de velger å gjøre det.

Alle land har en folkerettslig plikt til å ta imot egne borgere, og å bidra til at de får stadfestet sin identitet dersom de ikke har papirer. Men noen land nekter å ta imot sine borgere dersom de ikke kommer frivillig. Det betyr at norske myndigheter ikke kan sende ut asylsøkere med endelig avslag til disse landene. Nekter de å dra hjem, må de bli i Norge.

Rettsstatens prinsipper

Det er viktig å huske at de som får endelig avslag, har vært gjennom en grundig prosess i flere instanser i det norske asylsystemet. De er intervjuet, og historiene deres er undersøkt. Har det de forteller om, skjedd? Snakker de språket eller dialekten fra området de sier de er fra? Hva kan de si om området, og om menneskene der?

Vi er et samfunn bygget på lov, på rettsstatens prinsipper. Reglene må følges - for alle. Avslag på asylsøknaden må få de samme konsekvensene - for alle. Det kan ikke være slik at de som nekter å rette seg etter avslaget, får andre muligheter enn dem som respekterer avgjørelsen som er tatt.

Asylsøkere kan i dag få midlertidig arbeidstillatelse under visse betingelser. De går blant annet ut på at asylsøkeren må ha pass, eller på andre måter ha en bekreftet identitet, og at asylsøknaden fortsatt er til behandling. Dersom søknaden er avslått, er arbeidstillatelsen ikke lenger gyldig. Det er dette mange, deriblant Stålsett, nå ønsker å endre.

Den rødgrønne regjeringen

Det var i 2011, under den rødgrønne regjeringen, at asylsøkere med endelig avslag mistet sine arbeidstillatelser. Den daværende regjeringen visste at muligheten til å jobbe, var viktig for dem som ikke ville reise hjem. Dersom det nå åpnes for at asylsøkere med endelig avslag skal få arbeidstillatelse, så viser tidligere erfaringer med oppmykning av regelverket at flere som ikke har beskyttelsesbehov, blir værende i Norge.

Det er legitimt å føre en debatt om norsk asylpolitikk, om den er for mild eller for streng - eller om vi nå holder en balansert linje. Men når politikere i Venstre og KrF - og selv i Ap - går ut og støtter Stålsett, som har brutt loven, så lyder det hult. De bør forholde seg til de prinsipielle spørsmålene. Mener de at alle asylsøkere med endelig avslag, som ikke kan sendes ut og som nekter å medvirke til å reise hjem, skal få arbeidstillatelse i Norge? Skal de få det med en gang avslaget kommer? Og hva mener de konsekvensene av en slik lovendring vil være?

Lula Tekle har bodd i Norge i 19 år. Hun har fått avslag på asylsøknaden, og har jobbet hos Gunnar Stålsett også etter at hun mistet sin arbeidstillatelse i 2011. Foto: Mattis Sandblad

Norge har lyktes ganske bra med integreringen av flyktninger og asylsøkere. En av grunnene til dette er antagelig at den norske befolkningen har tillit til at asylsøkere og flyktninger som får opphold, trenger å være her. Hvis vi skaper et system der de som ikke har beskyttelsesbehov, likevel kan bli, fordi de får lov til å tjene til livets opphold, så risikerer vi også å undergrave den tilliten.

En bitteliten andel

Og enda mer alvorlig - et slikt system undergraver selve asylinstituttet. Det skal sikre at mennesker som er forfulgt, skal ha mulighet til å søke ly i et annet land. Dersom mennesker som ikke har behov for beskyttelse, likevel får bli, så går det utover dem som virkelig trenger det.

Alle som deltar i debatten om norsk asylpolitikk, sier nei til de aller fleste som er på flukt, og som trenger beskyttelse. Ingen i Norge argumenterer for å ta i mot alle som ønsker å komme hit. Og nesten ingen argumenterer for at antallet skal være null. Om vi skal ta i mot 2.000 eller 20.000 flyktninger, er det uansett bare en dråpe i havet. Om vi så skulle si ja til 100.000 i året, ville det fortsatt vært en bitteliten andel av alle menneskene som er på flukt i verden.

Ingen ser med lett hjerte på ulykkelige mennesker som ønsker et bedre liv for seg og sine, men som blir tvunget til å reise hjem til langt dårligere forhold enn de kunne fått i Norge. Uenigheten her går mellom dem som mener loven må gjelde for alle, og dem som ønsker å gjøre unntak for de menneskene de kjenner - eller kjenner til.

Vi trenger mer medmenneskelighet i det norske samfunnet. Det kan aldri bli nok. Men vi må holde fast i prinsippene. Og ikke minst: Loven må gjelde for alle. Også for asylsøkere med endelig avslag. Og for en biskop som egentlig mener å hjelpe.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder