Symbolpolitikk i klimaets tid

Hvis vi skal løse klimaproblemene, må vi gjøre det som virker. Ikke det som kjennes godt.

Klimadebatten er blant de mest polariserte samfunnsdebattene akkurat nå. Samtidig kan det paradoksalt nok virke som om det er i ferd med å bre seg en mer felles virkelighetsforståelse enn tidligere.

Selv deler av miljøbevegelsen og oljeindustrien synes å nærme seg hverandre - bittelitt. For eksempel snakker Miljøpartiet De Grønne nå mer om arbeidsplasser, og Fellesforbundet, som organiserer arbeider i oljeindustrien, snakker mer om klima.

Folk flest ser behovet for en kraftfull klimapolitikk.

Men de ser også at en brå avvikling av oljeindustrien vil få dramatiske konsekvenser både for folk som jobber der, og for finansieringen av velferdsstaten.

Hvem skal betale?

Vi vet at verden vil trenge olje og gass i mange tiår fremover, uavhengig av hva Norge gjør på norsk sokkel. Det anslås at verdens oljeforbruk vil halveres frem mot 2050, mens verden fortsatt vil bruke mye gass. Og kull. Verden bruker mer kull i dag enn i år 2000. Kina bygger ut stadig nye kullkraftverk. Dersom verden ikke får kontroll med bruken av kull, spiller det nesten ingen rolle hva som skjer ellers. Mange jobber mye for å finne teknologi som kan fange CO2 fra kullkraft. Men det er langt igjen.

Denne uken åpnet Johan Sverdrup-feltet i Nordsjøen. Her ser vi plattformsjef Elin Marie Halvorsen, Equinors konsernsjef Eldar Sætre, statsminister Erna Solberg og Stavanger-ordfører Kari Nessa Nordtun. Foto: Carina Johansen

Utvinningen av norsk olje og gass har langt lavere utslipp enn gjennomsnittet i resten av verdens oljeproduksjon. Norsk olje er renere enn mye av den andre oljen som er på det internasjonale markedet. Norske politikere og miljøaktivister presser på med nye og strenge miljøkrav. Det har blant annet ført til at Equinor sammen med resten av næringen vil elektrifisere enda mer av norsk sokkel, og har satt seg som mål at det skal være null utslipp fra produksjonen av olje og gass innen 2050.

Ferger på elektrisitet

Nordmenn er opptatt av klima. Men mange blir provosert av aktivister som snakker som om de er bedre, har forstått mer, vil bedre enn andre. For hvem skal betale for det grønne skiftet? Prinsippet om at forurenser betaler er godt. Men noen ganger rammer det skjevt.

For eksempel når fergepassasjerer må betale mye mer i billetter fordi fergene elektrifiseres. Fergene går ikke fortere eller oftere, selv om utslippene reduseres. Slik skapes motstand.

Det må være rettferdig fordeling i klimapolitikken for at den skal ha troverdighet i befolkningen.

Kostnadene må fordeles, på en måte som oppleves som rettferdig. Og det må komme nye jobber som kan erstatte de som blir borte.

Her kan det ligge muligheter for et kriserammet Ap. Det er interessant å følge utviklingen blant Ap-folk i synet på næringspolitikken. I de første tiårene etter andre verdenskrig bygget den Ap-styrte staten opp industri, brukte statlige penger, bestemte hva staten skulle satse på. Så kom den såkalte næringsnøytralitetens tid. Markedet skulle bestemme, politikernes jobb var å lage gode rammevilkår, som var like for alle næringer. Markedet og næringslivet selv var bedre til å vurdere hvilke bransjer og områder det var lønnsomt å satse på, het det da. Politikerne var ikke kvalifiserte til å gjøre slike vurderinger.

Problemer og muligheter for Ap

Nå er det i ferd med å snu igjen, både i deler av Ap og LO. De ser klimakrise som noe som gjør det nødvendig å støtte det grønne skiftet, gi fordeler, subsidiere og gi særskilte rammevilkår til visse næringer. Slik som da Norge fant olje. Da var staten sterkt involvert, med både byråkrater og politikere. De laget til og med et statlig oljeselskap, Statoil, som senere ble Equinor.

Ap er i virkeligheten en koalisjon, som rommer mange kryssende interesser. Det skaper problemer for partiet.

Men det skaper også muligheter, fordi Ap dermed kan bygge bro mellom ulike interesser, og skape en helhetlig politikk som favner hele samfunnet.

Ap-leder Jonas Gahr Støre og hans parti kan bygge bro i klimapolitikken Foto: TORE KRISTIANSEN

Klimapolitikken må bygges på fakta og fornuft. På hva som tjener klimaet best - og samtidig ivaretar vanlige folk. Er det for eksempel den beste ressursbruken å fortsette å subsidiere el-biler - en støtte som i størst grad går til de med mest penger? Det er usikkerhet om tallene, men det anslås at fellesskapet i løpet av 2019 går glipp av rundt 25 milliarder kroner i avgifter og andre inntekter på el-biler. Som årsavgift, moms, bompenger og parkeringsavgifter.

Legger vi sammen tapte inntekter gjennom de siste årene, dreier det seg om flere titalls milliarder kroner. Mange mener dette er en fornuftig bruk av offentlige penger, fordi det baner veien for ny teknologi, og en fullstendig omstilling av den norske bilparken, som står for en stor andel av norske utslipp. Andre vil mene at så store beløp som vi her snakker om, kunne vært brukt langt mer effektivt på andre klimatiltak. At vi kunne fått til massive utslippskutt, for eksempel ved kjøp av CO2-kvoter, ny teknologiutvikling, eller satsing på andre grønne næringer.

Poenget er at dette må vi vite.

Finansdepartementets jobb

Her kommer Finansdepartementet rolle inn. Nylig var jeg på seminar i Finansdepartementets modell - og metodeutvalg. Det kan høres tørt ut. Men det er ganske spennende. Mye av norsk politikk har tradisjonelt vært styrt fra Finansdepartementet, basert på modeller og utregninger. Byråkratene her har sett det som sin oppgave å beskytte budsjettbalansen, å sørge for at politikerne fører en ansvarlig økonomisk politikk.

I Finansdepartementet ser de det som sin jobb å sørge for at dyre forslag er økonomisk forsvarlige. Politikerne må kunne forklare hvor de vil ta pengene fra, og hvorfor det de gjør er smart. Men på seminaret i metodeutvalget fikk Finansdepartementet kritikk fordi byråkratene her ikke har vært like nøye med å gå inn i klimapolitikken. Vi vet for lite om hva som virker, hva som lønner seg, hva som er lurt og hva som bare er symbolpolitikk. Det er ikke bra.

Fornuften leder oss til bedre steder enn følelsene gjør - i hvert fall i praktisk politikk.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder