Den liberale orden betyr orden, ikke kaos

Migrasjonskrisen og corona-krisen utfordrer den liberale orden, men det er ikke demokratiet og globaliseringen som har skylden.

SYLO TARAKU, statsviter og rådgiver i Tankesmien Agenda

Corona-viruset startet i det kommunistiske Kina. Nå er den på vikende front i Kina, mens det liberale Europa er blitt pandemiens episenter. Når jeg nevner styreformene, så er det fordi korona representerer en utfordring for den liberale orden.

Det er mange som ser corona-krisen i lys av migrasjonskrisen i 2015. Fellesnevneren er globalisering. I begge tilfeller har økt grensekontroll vært en del av de løsningene som har kommet. Riktignok som midlertidige og ekstraordinære tiltak, men nå lurer mange på om corona kan endre Norge og Europa for godt.

En av dem som mener at «globaliseringen har gått for langt» er professor Janne Haaland Matlary. I en kronikk i Dagens Næringsliv og i et oppfølingsintervju i Minerva sier hun at migrasjonskrisen og coronaviruset blottlegger naiviteten i den europeiske verdensanskuelsen.

Hun er kritisk til det hun omtaler som «reaktive» europeiske stater som havner bakpå, ovenfor mer proaktive og fremoverlente stater som Russland, Kina og Tyrkia, i en verden der «hard power» blir stadig viktigere.

Mon det. Førsteamanuensis Tore Wig og Professor Carl Henrik Knutsen, fra samme statsvitenskapelige institutt som Matlary, går i to kronikker i VG langt i å hevde at Kinas harde kontroll på medier og sivilsamfunn gjorde at krisen ble lagt lokk på og skapte en global pandemi av epidemien i Wuhan.

Er det slik at autoritære regimer er flinkere enn liberale demokratier til å håndtere kriser? Og er det virkelig slik at globaliseringen har skylden for disse to krisene?

Migrasjonspresset mot Europa skyldes ikke globalisering, men summen av ulikhet mellom Nord og Sør. Kriger og failed states bidrar også til tvungen migrasjon. Globalisering kommer på toppen av alt dette. 

Det er heller ikke slik at vi ikke har grensekontroll. Vi har åpne grenser innad i Schengen, men ellers har vi et felles visumregime for de som kommer utenfra. Etter migrasjonskrisen i 2015 har kontrollen over ytre grenser blitt bedre, nettopp fordi vi har lært fra tidligere erfaringer at irregulær migrasjon har store konsekvenser både for migrantene og flyktningene selv, men også for vår kapasitet til å håndtere store folkevandringer.  

Corona-viruset kunne vi ha fått uten handel og investeringer på tvers av landegrenser. Det er ikke gjennom varehandelen viruset sprer seg. Alt tyder på at de som har hentet viruset til Norge har vært turister i Italia og Østerrike. En bredside mot globalisering bommer på hvilke mekanismer som ligger bak spredning av smittsomme sykdommer. Men turisme-kritikk er ikke like ideologisk potent.

Migrasjonspresset tydeliggjør behovet for bedre internasjonalt samarbeid. Det samme gjør også korona-viruset. Det er behov for god informasjonsflyt, at vi lærer av hverandres erfaringer, at vi samarbeider for å utvikle en coronavaksine og at vi koordinerer våre globale tiltak for å bekjempe denne pandemien og styrke beredskapen mot nye pandemier. De økonomiske konsekvensene av å stenge ned grensene vil også bli tydelige som følge av denne krisen. Det er ikke en permanent karantene som er løsningen.

Det er en utfordring for demokratimodellen dersom ikke-demokratier leverer varene bedre enn demokratier. Demokratier er ikke alltid gode til å unngå kriser og kan også være trege med å respondere raskt nok, men demokratier har historisk sett vært best til å rette opp feil og komme seg til hektene igjen. Autoritære regimer fremstår som mer handlekraftige. De kan enklere løse samhandlingsproblemer, og de har vanligvis bedre kontroll på narrativet når alle må dra i samme retning. Dette fordi de kontrollerer meieapparatet. Vi har debatter og kompromisser som ikke alltid resulterer i de mest optimale løsningene. Men eksempelet korona er også en illustrasjon på hvordan denne hardhendtheten med medier og sivilsamfunn kan eskalere kriser.

Fordelen med demokratimodellen er transparens, ansvarlighet og at vi får dårlige nyheter i tide. Dette hjelper oss til å rette opp feilene før konsekvensene blir katastrofale. Ivar Iversen spør i Agenda Magasin «Tenk om svenskene har rett?» – hva hvis det viser seg at det er svenskenes tilnærming til korona som var den riktige, ikke den norske? Slike debatter gjør at vi kan foreta mer informerte risikovurderinger og eventuelt skifte kurs underveis.

Kina har økonomisk sett vært det mest vellykkede autoritære eksperimentet verden har sett. Den økonomiske veksten de siste 36 årene har vært eksepsjonell. Over en halv milliard mennesker har kommet ut av fattigdom. Hvis det viser seg at Kina tross alt hadde bedre corona-håndtering enn Vesten, er det en utfordring mot det liberale demokratiet. Selv om Kina rotet det til i krisens første fase, har de nå fått større kontroll. Der er ikke vestlige demokratier per nå.

For det er ikke tilstrekkelig at demokratiet bygger på bredt aksepterte verdier som likeverd og fellesskap, om varene ikke leveres i den andre enden. Kina sammenlignes ofte med sitt demokratiske naboland India som presterer dårligere, men i dette tilfellet er det mer nærliggende å sammenligne med demokratier som Taiwan og Sør-Korea som har handlet resolutt og effektivt. 

Det gjenstår å se hva som blir konsekvensene av korona-krisen, men en risiko vi må være på vakt mot er at dette utnyttes til å svekke demokratiet på lang sikt. Kriser er alltid et window of opportunity for sterke ledere. Situasjonen kan nemlig utnyttes til å gjøre midlertidige innstramminger til permanente. Dette har man tenkt på helt tilbake til romertiden.

Den største globale helsekrisen på tiår er et faktum. En internasjonal resesjon lurer kanskje rundt neste sving. Vi må ha systemer som gjør oss rustet både på godværsdager og på regnværsdager som denne. Et sterkt liberalt demokrati og internasjonalt samarbeid er egnet i begge tilfeller. Sterke nasjonale og internasjonale institusjoner er bedre enn sterke ledere. Den liberale orden betyr orden, ikke kaos.