Kommentar

MDG må balansere mellom frykt og håp

Unge mennesker frykter at jorden om kort tid skal gå under. Skal Miljøpartiet de Grønne lykkes, må de balansere bedre mellom frykt og håp.

Klimakampen preges av skremmebilder. Mange av skoleelevene som før helgen streiket og demonstrerte for klima, ser mørkt på fremtiden. Frykt kan mobilisere - men også føre til resignasjon og håpløshet.

Denne helgen samles MDG til landsmøte - fullt av selvtillit. Oslo er partiets utstillingsvindu. Her har MDG gjennomført radikale endringer. Partiet gjør det de sier. Det er lenge siden vi har sett et parti med så stor gjennomføringskraft. I dag er det nær umulig å manøvrere seg gjennom hovedstaden med bil. Syklistene, derimot, har fått kilometer på kilometer med nye sykkelveier. Fotgjengere har fått nye gangbroer og stier.

les også

«25 under 25»: – Vi klimastreiker fordi vi må!

MDG får ros - Ap får kjeft

Hele byrådet står bak den omstridte miljøpolitikken. Aps Raymond Johansen er byrådsleder. Men det er MDG som får gevinsten i form av fornøyde velgere. Partiet gjør det godt på meningsmålingene i Oslo. Så lenge mange nok liker det de driver med, tåler de å bli hatet av noen - og kritisert av enda flere.

Skolestreik for klima Foto: Gisle Oddstad

Både tilhengere og motstandere av de radikale omleggingene i Oslo forbinder dem med MDG, ikke med Ap. I Oslo brummer Ap-folk over at MDG får all rosen, mens Ap får mye av kjeften. Det er ikke så rart. Blant Aps kjernevelgere finner vi mange som er glade i bil, og som misliker de nye bommene - og alle syklistene i trafikken.

Tvers gjennom Ap

For frontene står hardt mot hverandre i klimadebatten. MDG’erne regner seg som de rene og ranke - de som har forstått, og som har svarene. De ser verden i svart og hvitt. Et slikt verdenssyn er vanskelig å møte for de store og ansvarlige partiene, som må favne bredere. De vet at virkeligheten ofte er grå.

Særlig Ap sliter i klimadebatten. Arbeiderpartiet har alltid vært en koalisjon av ulike interesser. Partiet har opp gjennom historien klart å samle by og land, industriarbeidere og funksjonærer - og etter hvert middelklasse og arbeiderklasse.

I klimadebatten går kløften tvers gjennom Ap. Både Ap og LO er splittet. Tunge industrimiljøer i fagbevegelsen vil ha Aps mann i Stortingets energi- og miljøkomite, Espen Barth Eide, vekk fra feltet. De mener at han ikke står for den klassiske industripolitikken Ap tradisjonelt har stått for.

Rødt kjøtt - og mindre biff

Dette vinner gjenklang hos Senterpartiet, som Ap ønsker å regjere sammen med. I Sp snakkes det om at Eide opptrer nærmest som MDGs forlengede arm inn i energikomiteen. For Ap-leder Jonas Gahr Støre er ikke bare i en skvis internt i sitt eget parti. Han står også klemt mellom sine mulige samarbeidspartnere. Senterpartiet på den ene siden, og SV og MDG på den andre.

Sp-folk liker bil, rødt kjøtt, oljeutvinning og tungindustri. Mens SV og MDG vil avvikle oljeindustrien, stramme inn bilbruken, og få nordmenn til å spise mer grønt og mindre biff.

les også

Flere bør la seg inspirere av Lan

MDGs politikere har ofte fremstått både moralistiske og sneversynte. Men dagens talspersoner gir et annet inntrykk. Partiets eneste stortingsrepresentant, Une Bastholm, understreker stadig at menneskene selv må velge hvordan de ønsker å leve. Politikernes oppgave er å legge til rette for at folk kan ta fornuftige valg. Ikke å detaljregulere hverdagslivet til folk flest.

Bør si ja til EU

Det finnes autoritære klimaforkjempere som står for en farlig fundamentalisme. De mener at det politiske systemet ikke er egnet til å løse klimaproblemene. Noen av dem nærmest roper på sterke ledere som går på tvers av folkeviljen. Fordi folket ikke vet sitt eget beste.

Miljøpartiet de Grønne er heldigvis ikke der. De ser at de må kjempe kampen innenfor demokratiets rammer. Men i likhet med store deler av norsk miljøbevegelse, er de ikke i tilstrekkelig grad opptatt av det internasjonale aspektet ved klimakampen.

les også

Klima er den nye kranglesaken

Miljøaktivister, av alle, burde ivre for norsk EU-medlemskap. Det hjelper lite hva lille Norge gjør alene. Det er langt viktigere å skyve de store landene et lite skritt, enn å ha kostbare tiltak i Norge som gir lite igjen for innsatsen. Målet må være å få størst mulige utslippskutt for hver krone. Å satse mer i andre deler av verden, der utslippene er større og prisen for å kutte er mindre.

Grå kompromisser

MDG kan heller ikke forklare hvordan Norge skal finansiere det utslippsfrie samfunnet de kjemper for. Partiet snakker om “det grønne skiftet”, men har ikke en helhetlig politikk for omstillingen. Bastholm snakket i sin tale til landsmøtet om et samfunn der velstand måles i livskvalitet, ikke i penger. Der mennesker har tid til hverandre, og ungdom er mindre presset, og mer glade.

Det høres fint ut. Men vi trenger økonomisk vekst. Både for å finansiere ny, klimavennlig teknologi, og for å bære velferdssamfunnet for fremtidige generasjoner. Bastholm blåser av dem som spør hva vi skal leve av etter oljen. Men hun og partiet hennes mangler gode svar.

Politikk handler om de grå kompromisser. Om å avveie ulike interesser mot hverandre. Og om å balansere bekymring for fremtiden opp mot håpet om at det kommer til å gå bra. Også for dem som kommer etter oss.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder