BANNON I BERGEN: – Min vårdrøm fra Bergen er å se en sal fylt med nordiske mediefolk som vender ham ryggen. Det ville ha gått verden over, skriver Rune B. Steen. Foto: Vandeville Eric/ABACA / ABACA

Debatt

Mediefolk – vend Bannon ryggen!

Snart står Steve Bannon på en scene i Bergen. Det mest interessante er ikke hva han vil si, men hva alle andre vil gjøre. 

RUNE BERGLUND STEEN, leder i Antirasistisk senter

Debatten om hvordan vi skal forholde oss til ytre høyre er viktig, og ingen av oss sitter på fasiten. Når jeg skal minne meg selv på hvor komplisert dette er, tenker jeg på en av valgplakatene til det tyske nasjonalsosialistiske partiet før maktovertagelsen. Hitler hadde fått forbud mot å tale i flere delstater. Plakaten, som hadde bilde av Hitler, lød: «Av to milliarder mennesker i verden er det bare én som ikke har lov til å snakke i Tyskland.» Hitler som ytringsfrihetsmartyr – det blir ikke stort mer absurd enn det.

Rune Berglund Steen. Foto: Poppe, Cornelius / NTB scanpix

Eksempelet bør være ubehagelig uansett hvilket standpunkt man har i debatten om «scenenekt» og andre diskusjoner rundt ytre høyre og ytringsfrihet. Eksempelet viser at forbudslinjen ikke nødvendigvis er et effektivt virkemiddel. Forbud klarte ikke å stanse Hitlers vei til makten.

Samtidig viser eksempelet hvor farlig hatefull retorikk faktisk kan være, og at det var all mulig grunn til å forsøke å stanse ham. 

les også

Steve Bannon: Kulturkrig bak klostermurene

Pluss content

For min del ender jeg ofte her når jeg tenker over dette: Hvor skremmende det er at vi, snart hundre år etter nazister og fascister i stor grad snakket seg til makt, ikke har utviklet en større aktsomhet med hvordan vi møter tale fra ytre høyre. Verden formes av tale, og av de tankene talen uttrykker. Enda mer nedslående er det at vi forblir like usikre på hva som er gode virkemidler for å bekjempe ytre høyre som før. 

Når man i flere land opplever at det er nytt liv i ytre høyre, er det medias selvsagte oppgave å grave i disse miljøene. Det kan også bety å intervjue dem. Dette krever en bevissthet rundt hvem man intervjuer, hvorfor, og hvordan det skal presenteres. Da blir det også et spørsmål om det er optimalt å ta imot en høyreradikal demagog på en festival med den pomp og prakt det gjerne innebærer. 

I fjor ble Bannon invitert av de velrenommerte magasinene The New Yorker og The Economist. The New Yorker trakk invitasjonen etter betydelig press. The Economist satte ham derimot på scenen. Den erfarne sjefsredaktøren forsøkte å grille ham, men Bannon eide scenen godt. Han sa selvsagt ingenting man ikke visste fra før. Det hele ligger på nett, og vips! – der fikk han god reklame, med takk til The Economist. 

les også

Slik ser det ut når rasister får fritt spillerom

Vi trenger å spørre oss om vi virkelig trenger å tilrettelegge for høyreradikale demagoger på denne måten. Grave, dekke, analysere – ja. Men tilrettelegge for – nei. Media vil raskt oppleve det samme som vitenskapsmenn, nemlig at undersøkelsen vil påvirke det man undersøker hvis man ikke går varsomt fram. Hvordan media velger å forholde seg til ytre høyre, har betydelig innflytelse på hvordan ytre høyre utvikler seg – uten at det gjør svarene enklere. 

Diskusjonen om hvordan offentligheten vår skal se ut, og hvilken plass vil skal vie aktører som ønsker å bryte ned vesentlige deler av det liberale demokratiet vårt, er en viktig del av den demokratiske debatten. Skal vi sette personer på scenen som ønsker å henrette politikere? Skal vi sette personer på scenen som ønsker lover som kun rammer enkelte grupper i samfunnet, som "Muslim ban"? Hvis vi gjør det, hvordan skal vi håndtere dem? 

Hvis autoritære krefter en gang griper makten, kan det godt være på en vei brolagt med konferanser, og med kronikker som debatterer ytringsfrihetens finere nyanser. Vi kan sitte på en konferanse hver dag til det autoritære vinner fram, og til og med den dagen det gjør det. Men ikke nødvendigvis dagen etter.

les også

Posisjoneringens paradokser

Mitt syn er dette: Det finnes et sted hvor vi bør trekke en grense. Det finnes politiske synspunkter og aktører vi bør avvise. Ytringsfriheten er en forutsetning for det demokratiet vi vil forsvare, men ekstremisters ytringsfrihet gir oss ingen plikt til å hjelpe dem fram. 

De som er uenige i dette synet, og som velger et bredere forsvar for ekstremisters ytringsfrihet, bør også kjenne en særlig plikt til å yte motstand mot hva ekstremistene velger å bruke den til. 

Det er heller ikke slik at den eneste formen for demokratisk virksomhet er debatt. Det finnes også aktivisme, protester og motstand. Demokratiet er langt på vei bygd på protester. Når flere har reagert på at noen av oss har benyttet vår rett til å protestere mot Nordiske mediedager, vitner det om en manglende forståelse for at slike protester er en legitim og selvsagt del av demokratiet. 

les også

Civitas Eirik Løkke: – Vi må lytte til Bannon

Vi trenger en ytringsfrihetsdebatt, men den debatten trenger også en realitetsorientering om hva som skjer i Europa. Man har fordrukket seg på trygg, norsk virkelighet hvis man virkelig tror at de som truer ytringsfriheten er aktivister som på fullt demokratisk vis boikotter en konferanse, mens man overser den betydelige trusselen som utgjøres mot demokratiet av Bannons politiske helter, som Orbán og Putin. 

Samtidig trenger vi som er bekymret for ytre høyre ikke å være enig i alt. Vi må tåle uenigheter om virkemidler. Det eneste det liberale demokratiet egentlig trenger å være enig med seg selv om, er motstanden – på demokratisk grunn – mot dem som ønsker å skade det. Også mediefolk bør ha en misjon i å forsvare demokratiet som er grunnlaget for deres virksomhet, mot dem som søker å underminere det. 

Spørsmålet nå er hva som vil stå igjen fra Bergen. Vil det bli enda en skrytevideo Bannon kan bruke? Min vårdrøm fra Bergen er å se en sal fylt med nordiske mediefolk som vender ham ryggen. Det ville ha gått verden over. Ja, det ville til og med ha gjort at det hele var verdt det. 

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder