JA TIL GRANDIS: – For oss nede på jorda kan jeg melde om at frossenpizza og andre kjappe løsninger faktisk er ganske digg iblant, skriver Martine Lunder Brenne. Foto: Magnar Kirknes

Debatt

Grandiosa-debatten: – La oss spise frossenpizza!

Er det bare jeg som synes det er rart at Grandis liksom ikke skal kunne kalles mat?

MARTINE LUNDER BRENNE, redaktør Foreldre og Barn.

Når man bruker caps lock for å understreke at frossenpizza ikke er mat (det er nemlig «TID»), har man kanskje godt av  å prøve noen kjappe løsninger i hverdagen selv. Sånn for å få ned pulsen.

Hvem er det som har skrevet dette med store bokstaver, lurer du? Satiriker, skribent og nå også kritiker av ferdigmat, Dagfinn Nordbø. I sin kommentar i VG skriver han at frossenpizzaenes konge, Grandiosa, ikke kan kalles for mat, og ber videre innstendig om at vi generelt skal «slutte å kalle disse industriproduktene for mat».

Come on.

les også

Grandiosa er ikke mat!

De fleste har fått med seg følgende: Frossenpizza er ikke spesielt sunt. Man bør ikke spise det for ofte. Om det smaker «ingenting» blir selvsagt en skjønnsvurdering, men det kan være Ola Nordmann, som i snitt kjøpte ni og en halv frossenpizza i fjor, har en annen oppfatning. Så å konkludere med at det ikke er verdig å kalles mat engang, er wannabe-elitisme. Uten bakkekontakt.

For oss nede på jorda kan jeg dog melde om at frossenpizza og andre kjappe løsninger faktisk er ganske digg iblant. Og det er i alle fall ikke noe vi bør bruke tid på å gi hverandre dårlig samvittighet for. Eventuelt følelsen av at man ikke har en dannet nok smakssans.

les også

Ja til lørdagsgrandisen!

Martine Lunder Brenne.

En grandis stekes forresten ikke på 220 grader, men 225. Og alle vet at den blir best med to minutter grillfunksjon på slutten. Det vet i alle fall vi som har hatt frossenpizzaen med oss gjennom en drøss med svært ulike stadier i livet:

Den har vært luksus-kveldsmat etter fotballtrening, den har vært pinlig å se på når mamma og pappa spiste den med kniv og gaffel, den har vært livreddende tiltak på fyllesyke søndager, og den har noen ganger blitt stående kald på kjøkkenet fordi man prioriterte å kline med besøket i stedet for å spise pizza på første hjemme-date. Nå serverer man den kanskje selv som kveldsmat til sultne små som man håper ikke brenner seg på tunga.

Og for å ta småbarnsforeldre som et eksempel videre: Jeg kan ikke snakke for andre enn meg selv, men bli ikke overrasket om fleste av oss har en og annen utfordring med tidsklemma i løpet av uken. Vi er ikke utdannet kokker, men gjør så godt vi kan på kjøkkenet – og har mastergrad i dårlig samvittighet.

Og selv om man egentlig sikkert burde gjort yoga og meldt seg på kurs i mindfullness for å takle alt dette, kan svaret også ligge andre steder. Som i frysedisken på matbutikken. Det er ikke verdens beste løsning, men iblant funker den likevel. Det er virkelig ikke noe å hisse seg opp over.

Slutt med fjaset liksom, la oss spise pizza.

les også

Kjønnsgap på kjøkkenet

Eller ostesmørbrød, for den saks skyld. Teller det som mat, da? For da snakker jeg ikke om det med vellagret Gruyére og spansk skinke på surdeigsbrød fra den nærmeste økologiske bakeren. Jeg snakker om et par helt ordinære brødskiver fra i går, klappa sammen med det man har i kjøleskapet mellom.

Noen ganger tar vi grillkrydder på hjemme hos oss.

Satt du portvinen i halsen nå, Nordbø? Ikke gjør det, for du trenger heldigvis aldri sette dine tenner i mitt ostesmørbrød, en frossenpizza eller noe annet innen den kategorien. Men at det er mat som jeg ikke gidder å få dårlig samvittighet av å spise iblant, det kan du være sikker på. Jeg synes til og med det er godt.

Og forresten: Jeg bruker virkelig ikke tiden jeg sparer på å krangle med noen om innvandring på Facebook heller, som du skriver (å bruke Caps Lock for å understreke et poeng vitner for øvrig om at det er andre her som kan ha tilbragt litt for mye tid i slike forum).

les også

Kjønnsgap på kjøkkenet

Folk flest gjør nok andre ting. De gjør nok lekser med ungene, prøver å få noenlunde oversikten over en travel kalender eller plukker den tusende legoklossen opp fra gulvet. Eller kanskje de akkurat kom med blytungt hode hjem fra lesesalen eller jobb. Eller kanskje det er to av dem, litt trøtte småbarnsforeldre som etter maratondag har lagt ungene, sjauet huset og er sultne igjen. Kanskje det er dem som åpner den pizzaen sammen og skjenker et par glass rødvin fra en kartong.

Og ja, jeg vet også at man kan lage hjemmelaget suppe på noen minutter, at man kan bake kake fra bunn nesten like fort som en pose-kake og at en hjemmelaget pizza gir kidsa en hakket bedre matopplevelse enn den fra fryseren. Men hallo. Det er plass til begge deler her i verden.

Så neste gang du hisser deg opp over at det kalles mat, det som folk flest bruker som en kjapp løsning iblant, har jeg følgende råd: Ta en chill-pille. Eller et stykke grandis.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder