Når tegninger provoserer

Utenriksdepartementet beklager innholdet i en norsk avistegning og toner ned ytringsfriheten i en instruks til norske ambassader i muslimske land.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre burde heller ha fremhevet ytringsfriheten og understreket at den også gjelder for ytringer Regjeringen ikke liker. Det blir ynkelig og uheldig hvis norske ambassadører skal logre for myndighetene i land der både ytringsfriheten og andre grunnleggende verdier blir krenket.

Bakgrunnen for det inntrufne er at det kristne bladet Magazinet gjenga tegninger av profeten Muhamad som først var trykket i den danske avisen Jyllands-Posten. Dette har vakt bestyrtelse i muslimske miljøer, der slikt er strengt forbudt.

I en e-post til ambassader i Midtøsten instruerer UDs pressetalskvinne Anne Lene Dale Sandsten på vegne av utenriksministeren hvordan det skal svares på eventuelle spørsmål om tegningene:

«Jeg beklager at trykkingen av karikaturtegningene av Profeten Muhamad i det norske bladet Magazinet har skapt uro i muslimske miljøer. Jeg har stor forståelse for at disse oppleves som støtende for muslimer verden over. (...) Karikaturtegningene i det kristne bladet Magazinet er ikke konstruktive for å bygge den nødvendige bro mellom mennesker med ulik religiøs og etnisk bakgrunn. De bidrar snarere til å skape mistillit og unødig konflikt.»

Bare helt til slutt i instruksen blir det nevnt at «ytringsfriheten er en bærebjelke i det norske samfunn». Men det føyes til at lovgivningen vår setter grenser mot hets eller hatefulle ytringer.

Hadde blitt dømt

Det som derimot ikke sies, er at Norge var blitt dømt i den internasjonale menneskerettighetsdomstolen dersom en norsk domstol hadde straffet Magazinet for publiseringen av tegningene.

Det burde være utenriksdepartementets første budskap til enhver som bryr seg, at ytringsfriheten beskytter også den provoserende og krenkende ytring.

Nettopp ved å fremheve det, viser man at denne friheten er dypt grunnfestet i Norge og at Regjeringen er dens beskytter. Og så kan den samme regjeringen eventuelt bedyre at den er dypt uenig i og tar avstand fra den ytringen det gjelder.

I Norge er det hevdvunnen rett at det er lov til å uttrykke seg nedsettende om vår egen religion, kristendommen; man kan ustraffet omtale Vårherre og Sønnen hans i både satiriske og kritiske vendinger. Og, viser det seg, hverken Herren eller Sønnen tar synderlig skade av det. Blasfemiparagrafen sover; og den sover godt. Det bør norske diplomater opplyse om i utlandet - i det minste i samtaler under hånden.

VG avviste

Det er ikke første gang avistegninger har skapt besvær for norsk diplomati. Lørdag 4. april 1959 trykket VG på førstesiden et portrett av Kinas formann Mao med et stort kryss over ansiktet.

Foranledningen var at Dalai Lama hadde måttet flykte fra Tibet til India; den kinesiske formannen hadde «mistet ansikt» - det verste som kan skje en kineser. Noen dager senere tegnet Pedro i VG Mao uten ansikt.

Kinas ambassadør troppet opp i Utenriksdepartementet med en skarp formell protest. Og UD henvendte seg til VG om avisen kunne komme med en beklagelse; men det ble bestemt avvist av sjefredaktørene Chr. A. R. Christensen og Oskar Hasselknippe.

Etter dette måtte UD gjøre kineserne oppmerksom på at vi hadde trykkefrihet i Norge; og man føyde til at regjeringen oppriktig beklaget det, dersom det inntrufne ble oppfattet som en fornærmelse mot Kinas statsoverhode.

Nordli beklaget

Et annet mye omtalt eksempel er at Nationens tegner Inge Grødum (nå Aftenposten), 14. april 1977 fremstilte Finlands president Urho Kekkonen som hunden til Sovjetunionens president Leonid Bresjnev.

Bakgrunnen var mangeårige tilløp til diplomatiske og politiske forviklinger mellom NATO-landet Norge og Finland, som den gang hadde en vennskaps- og bistandspakt med supermakten i øst.

Det siste medførte en hårfin balansegang fra finsk side, noe som ofte ble misforstått i Norge. Grødums tegning var et av mange uttrykk for denne misforståelsen, uttrykk som alle ble tatt svært sårende opp hos våre finske venner.

Norske myndigheter svarte på tegningen med først å beklage overfor russerne. Deretter oppsøkte statsminister Odvar Nordli i dypeste hemmelighet president Kekkonen for å fremføre en personlig unnskyldning!