Foto: Hagen, Roar

Den russiske OL-farsen

MENINGER

Et øyeblikk så det ut til at ringenes herrer omsider skulle håndtere den russiske OL-verkebyllen på en skikkelig måte. Dessverre ble dette øyeblikket særdeles kortvarig.

kommentar
Publisert: Oppdatert: 25.01.18 13:39

Etter at IOC-toppene hadde latt være å utestenge Russland fra sommer-OL i Rio de Janeiro, var det andre toner å spore da president Thomas Bach gikk på talerstolen i Lausanne 5. desember i fjor.

Nå skulle visst det institusjonaliserte russiske dopingprogrammet, der en hel verden ble rundlurt av kynisk svindel, få noen ordentlige konsekvenser.

I første omgang hørtes det ut som om Bach hadde kommet opp med en smørbrødliste som sved: Utestengelse som nasjon, livstidsfarvel til topp-politikeren Vitalij Mutko fra alle olympiske sammenhenger, oppreisning for hovedvarsleren, og diverse andre sanksjoner som følge av det uvirkelige fuske-systemet.

Gleden over et tilsynelatende håndfast og handlekraftig IOC, varte imidlertid ikke lenge.

Nå, 15 dager før åpningsseremonien i Pyeongchang, har dessverre hele Russland-spørsmålet sklidd ut i noe som best kan karakteriseres som en farse. Og attpåtil er den internasjonale olympiske komité i den situasjonen at de blir hakket løs på fra svært ulike hold samtidig.

Hva har egentlig gått så fryktelig galt?

Det begynte allerede med at innholdet i den tilsynelatende russiske utestengelsen i liten grad harmoniserte med innpakningen, og de politiske kompromissene som var valgt, kom fort til syne.

Det første som ble problematisert, handlet om bokstaven «R», som i realiteten omhandler noe langt dypere enn hva som er nummer 18 i alfabetet.

Russiske utøvere som kunne dokumenteres som rene, skulle nemlig få delta likevel, under et såkalt nøytralt flagg. Men hvor nøytralt er flagget når de får anledning til å kalles «Olympiske atleter fra Russland» (OAR)?

Enda mer betent er saken blitt av at det ble satt ned et ekspertpanel til å si ja eller nei til individuelle søknader om å få konkurrere i Sør-Korea, men uten at det fulgte med tydelige og transparente kriterier om hva som kreves.

Hva er en «ren utøver»?

Hva om du konkurrerte under doping-bonanzaen i Sotsji?

Hvor tett kan du ha vært på apparatet?

Hvor går grensen for testregimet du må ha vært underlagt?

De ubesvarte spørsmålene står i kø, og mangelen på åpenhet om ekspertpanelets arbeid utløser sterke reaksjoner.

Internasjonale antidopingbyråer reagerer kraftig på utydeligheten, mens Wada/IOC-veteranen Dick Pound mener at 99 prosent av IOC-linjen handler om hvordan de skulle få Russland inn i varmen igjen.

I formiddag rykket IOC ut med en pressemelding om panelets arbeid, der det listes opp en rekke eksempler på hva slags type beviselementer som har vært i spill, som for eksempel irregulariteter i steroidprofiler eller suspekte forhold rundt biologiske pass.

Men like fullt er det panelets skjønnsmessige totalvurdering som man blir nødt til å bare stole på, og den utdypende informasjonen som nå er fremme er neppe nok til å stilne kritikerne.

For det er unektelig problematisk at russerne kan få en OL-tropp på tilnærmet normal størrelse, uten tilstrekkelige forsikringer om hvorfor den og den russeren, eller «olympiske atleten fra Russland» da, får delta, mens andre må bli hjemme.

Ironien i det hele er at mangelen på åpenhet nå rammer IOC hardt også fra den andre siden.

For fra russisk hold oppleves det som helt uakseptabelt at utøvere som ikke har testet positivt skal utestenges, men uten å få vite hvorfor.

Denne siden av saken eskalerte nettopp, da det ble kjent at store stjerner som Sergej Ustjugov og Viktor Ahn har fått tommelen ned.

I et landskap der det viktigste er at et systematisk jukseprogram må få konsekvenser, er det faktisk mulig å forstå den russiske frustrasjonen akkurat her.

Om Ustjugov og Ahn skal miste OL, mens andre landsmenn er vurdert annerledes, er det simpelthen uakseptabelt å ikke få en ordentlig begrunnelse. Det kan dreie seg om hva som er funnet i databasen Wada har fått tilgang til, men vi vet det ikke sikkert.

IOC-toppene velger nemlig å slå seg til ro med ekspertutvalgets evne til å vurdere helheten.

Men for omverdenen er det langt unna å være tilstrekkelig, og nå blir det juridiske ekstraomganger helt til døren for flere utøvere.

I mellomtiden er Thomas Bachs håp at symbolpolitikken i Nord-Koreas OL-innlemmelse skal overskygge det meste, og at bevegelsen kan fremstå som den samlende fredshjelperen de gjerne vil være.

Koste hva det koste vil.

I det godes tjeneste aksepteres det for eksempel at et felles koreansk ishockeylag får ha langt flere spillere enn normalt, at ordinære påmeldingsregler ikke gjelder og at spørsmålene om dopingkontrollregimet nordkoreanske utøvere har vært underlagt, er svært så ubesvarte.

I Norge har vi vært gjennom en opprivende åpenhetsdebatt. Den er småtterier sammenlignet med hva som trengs i internasjonal idrettsledelse.

Her kan du lese mer om