TABUTEMA: – De siste årene har antall selvmord blant eldre over 65 år ligget på mellom 75 og 100 i året. Utover dette er det rundt 400-500 selvmordsforsøk i året, skriver kronikkforfatteren.

TABUTEMA: – De siste årene har antall selvmord blant eldre over 65 år ligget på mellom 75 og 100 i året. Utover dette er det rundt 400-500 selvmordsforsøk i året, skriver kronikkforfatteren. Foto: Getty.

Debatt

«Du sa jeg ville forstå, pappa. Og det gjør jeg. Det gjør vi alle.»

Den varmeste sommeren på fire tiår ble for oss den gråeste.

ANNIKEN HOLLER

«Du er min helt, pappa! Jeg har alltid sett opp til deg.» Jeg merket at han ble glad for å høre det. Jeg kjente at han smilte gjennom telefonrøret.

Jeg fikk sagt disse ordene til pappa før han tok livet sitt.

Personlig hører jeg mer og mer om selvmord og psykiske lidelser hos unge mennesker, men har aldri trodd at dette var så utbredt blant den eldre generasjonen. Kanskje dette burde belyses bedre?

De siste årene har antall selvmord blant eldre over 65 år ligget på mellom 75 og 100 i året. Utover dette er det rundt 400-500 selvmordsforsøk i året.

Grunnene er mange. Noen eldre har for mye tid til å tenke etter at de pensjonerer seg og kroppen virker ikke som den en gang gjorde Noen greier kanskje ikke å holde tritt med samfunnets teknologi og føler at de faller ut. Kanskje føler man seg ensom, eller at det ikke er behov for en på samme måte lenger.

Anniken Holler.

Kun et halvt år gikk fra pappa begynte å bli dårlig til han tok livet sitt. Han som alltid hadde vært så frisk både i kropp og sinn. Fysisk helse som en 40-åring, sa han stolt til oss at legene hadde fortalt ham. Nå plutselig våknet han opp med ekstreme angstanfall midt på natten. Han trodde selv han skulle bli gal og snakket om manglende impulskontroll. Vi hadde mange samtaler om dette innad i familien, for pappa var så åpen om ting. Han var opptatt av ikke å skjule noe for de nærmeste. Da depresjonen kom snikende var vi ikke overrasket. Søvnen hadde vært hanglende i flere måneder og han uttrykte misnøye med mye i livet sitt. Han hadde egentlig alt. Kone og barn som var glad i han, barnebarn og venner. Men han var totalt blendet av depresjonen. «Du er syk, pappa!!» «Du kommer til å bli bedre.» Ordene våre prellet av ham bare minutter senere.

En potensielt dødelig kombinasjon er alvorlig sykdom og viljen til å ville styre alt selv.

Pappa ga oss en god og trygg oppvekst og gjorde sin jobb til gangs. Vennlig, men bestemt. For noen kunne han nok fremstå som autoritær, men jeg og min bror visste alltid hvor vi hadde han.

Han var advokat av yrke og kunne argumentere seg ut av enhver situasjon.

les også

De forsøkte selvmord: Veien tilbake til livet

Pluss content

Opptatt av lover og regler og noe sta til tider. Det var kanskje også dette som ble hans bane. Han hadde nemlig blitt innlagt etter at han hadde kuttet seg en gang, og vi ble mildt sagt veldig sjokkert da han ringte oss etter to dager og sa at han var blitt skrevet ut igjen. Han nektet å være på sykehus. Håpløsheten og sinne vi kjente er vanskelig å beskrive. Samtidig forsto vi hva slags dilemma helsevesenet sto i. Endringer i Psykisk helsevernloven trådte i kraft 1. september i fjor. Etter endringene, som skal få ned bruken av tvang i psykiatrien, ble det vanskeligere å tvangsinnlegge psykisk syke personer. Med lovendringen ble begrepet samtykkekompetanse innført. Nå er det ikke lenger lov å tvangsinnlegge, eller på annen måte tvangsbehandle, psykisk syke pasienter, så lenge de har det lovteksten kaller «samtykkekompetanse»

«Samtykkekompetent.» Ordet gir meg fortsatt en bismak i munnen når jeg hører det. Jeg skjønner meningen bak, men det er for noen pasienter veldig lett å sette på seg ansikt når de har en annen agenda. Sykdomsleiet vil også svinge, og du vil ha lettere dager der du er tydelig og klar i din tale.

Hva gjør man som pårørende når pasienten tydeligvis er for frisk til å tvangsinnlegges og for syk til å være hjemme? Man kan ikke våke over en person 24 timer i døgnet. Jeg vet at vi ikke er de første pårørende til å støte på dette dilemmaet.

les også

Kva er ein god far?

Antidepressiva ble forsøkt tidlig, men dette fikk om noe, en mer uheldig effekt. Pappa mente han fikk sterkere selvmordstanker av dem, noe som forøvrig kan skje med noen veldig få. Terapi og flere medisiner måtte prøves. Han klagde til stadighet over at han ikke klarte å holde oversikt over hva han skulle ta når. Og jeg forstår han godt. Jeg så alle pakkene med tabletter han hadde på nattbordet og som 34-åring ble jeg selv ganske forvirret. Skal man forvente at en eldre, syk person selv skal disponere alle disse medisinene? Det er også fort gjort at man blir fristet til å ta litt mer eller mindre av noe.

Etter hvert ble pillene en slags trøst for han som han tok med seg overalt hvor han dro.

Tankene er tilbakevendende. Trengte han egentlig alle disse medisinene? Var egentlig diagnosen «depresjon» bare et symptom på en annen underliggende psykisk lidelse som gikk ubehandlet? Han sa selv at han tenkte det kanskje hadde vært bedre å slutte med alt. Kanskje hadde det vært bedre om noen fra helsevesenet kom hjem og ga han disse pillene? Han ville i hvert fall ikke at vi i familien skulle disponere dem for han.

les også

Når mamma blir psyk

Pluss content

Det er ingen hemmelighet at veldig mange tar livet sitt under påvirkning av medikamenter, alkohol eller en blanding av disse. Kun dager før dødsfallet fikk han en ny resept på Valium. Medisinen han hadde klart å slutte med noen uker tidligere med hjelp fra psykiatrien. At samarbeidet mellom de forskjellige instanser ikke er bedre enn dette er urovekkende.

Pappa gjorde aldri noe halvveis. Var det noen som kunne ta sitt liv, så var det han.

Du sa jeg ville forstå, pappa. Og det gjør jeg. Det gjør vi alle. Sammen med sorgen og savnet av ditt nærvær og gode samtaler så ser vi nå at du aldri kunne bli den samme. Ikke helt i hvert fall. Sykdommen ble en for stor del av deg og den spiste deg opp innenfra og ut. Når ønsket om å dø blir høyere enn ønske om å leve da blir det vanskelig å holde på noen som har bestemt seg. Og er det egentlig ønskelig? Å se noen man er glad i visne hen og bli til noe ugjenkjennelig er en fryktelig pine å bevitne. Skal man fortsette å leve for andre hvis det betyr at du selv ikke lever?

Vi prøver å tenke på pappa sin akutte psykiske lidelse som en dødelig kreftsvulst som kanskje ikke kunne helbredes i det hele tatt. Dette er det faktisk en trøst i oppi det hele. Folk blir syke. Dødelig syke. Og det er ikke noe vi kan gjøre med det, annet enn å møte morgendagen. For morgendagen kommer og spørsmålene vil med tiden falme, men det vil ikke minnet vårt av deg.

(Kronikken er skrevet i samråd med resten av den nærmeste familien.)

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder