Foto: ROAR HAGEN

Kommentar

Hvem sviktet jødene?

Mange kunne gjort mer for å redde de norske jødene under andre verdenskrig. Men å skylde på hjemmefronten, som tross alt kjempet mot nazistene, blir feil. Sannheten er at alt for få brydde seg om de norske jødenes skjebne.

ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL

Mange har reagert på Marte Michelets bok, «Hva visste hjemmefronten? Holocaust i Norge: Varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet». Flere historikere har kritisert henne for å vri på fakta. De mener hun kommer med bastante konklusjoner basert på spinkel dokumentasjon.

Den faglige debatten - og den moralske

Det pågår flere debatter på samme tid. Først den historiefaglige diskusjonen: Visste krigshelten Gunnar «Kjakan» Sønsteby om jødeutryddelsen uten å varsle, 3 måneder før jødene ble sendt til dødsleirene, slik Michelet skriver i sin bok? Han har selv, i et intervju fra 1970, sagt at han visste. Dette har vært tilgjengelig for forskere.

Historikere som kjenner til intervjuet, sier at Sønstebys hukommelse ikke stemmer med tyngre skriftlige kilder. Ut fra dette antar de at han antagelig husker feil. Men hvorfor spurte ingen av dem som kjente til dette intervjuet gjennom alle disse årene ham om dette?

les også

Sønstebys skjulte opplysning

Så har vi den moralske debatten: Hva burde Sønsteby ha gjort dersom han og andre i motstandsbevegelsen faktisk visste? Flere historikere mener at det uansett var vanskelig for motstandsbevegelsen å gjøre mer enn de gjorde. På dette tidspunktet var den svak, etter en rekke arrestasjoner og opprullinger av nettverk. Michelet mener at de sviktet jødene.

Mulig å ta inn over seg?

Krig er gråsoner. Støy og kaos. Rykter og uklarhet. Vanskelige valg. «Okkupasjonens halvmørke» er uttrykket forfatter og krigsveteran Ragnar Ulstein (98) bruker. Et sentralt spørsmål er hvilke dommer vi med dagens kunnskaper kan felle over det som skjedde den gangen.

I dag vet vi. Vi vet at det var et industrielt folkemord i Europa, at 6 millioner jøder ble drept, at nazi-regimet hadde opprettet konsentrasjonsleire med det formål å utslette et helt folk. Men hva forsto nordmenn den gangen? Norske motstandsfolk, jødiske nordmenn, folk flest - var det mulig for dem å ta inn over seg hva som var i ferd med å skje? Brutaliteten - og omfanget?

Hva visste Gunnar «Kjakan» Sønsteby om den planlagte deportasjonen av jøder høsten 1942? Foto: Terje Bringedal

Helt eller skurk?

Jeg var 13 år da jeg så TV-serien «Holocaust» på NRK i 1979. Mine foreldre hadde diskutert hvorvidt jeg var moden nok. Det endte med at faren min og jeg så den sammen. Moren min orket ikke.

Siden har spørsmålet plaget meg: Hvem ville jeg vært i en slik situasjon? Hvor langt ville jeg gått for å overleve? Og i en krigssituasjon, hva ville jeg gjort for å redde andre mennesker? Hvor mye ville jeg risikert, for egen del, og på vegne av mine nærmeste?

Generasjonene etter krigen, også min egen, har sluppet å bli testet. Vi vet ikke om vi hadde blitt helt eller skurk, og vi orker knapt tanken på at mennesket ofte er litt av begge deler. Vi kan ikke vite hva vi hadde gjort. Det skal vi være takknemlige for.

les også

Krigsveteran Ragnar Ulstein om Michelet: – Alvorlig tillitsbrudd

Alle de passive

Det betyr ikke at vi skal oppheve skillet mellom rett og galt. Tvert om. Godt og ondt blir ekstra tydelig under ekstreme forhold. Krig trekker frem det beste og verste i mennesker. Noen risikerer alt for å hjelpe. Andre går i fiendens tjeneste, og gjør grusomme ting mot sine medmennesker.

Men de aller fleste gjør ingenting. De er opptatt av å få hverdagen til å gå rundt, er engstelige for å påkalle oppmerksomhet. Slik det var i Norge under krigen. Det store flertallet holdt seg passive. Særlig i begynnelsen av krigen, da mye tydet på at nazistene kunne vinne, og Hitler og hans ideer ville styre vår verden.

Norge jublet - jødene sørget

Sannheten er at det var en betydelig antisemittisme i Norge før krigen. Som overalt i Europa. Jøder i Tyskland, kanskje de mest velintegrerte jødene i vår del av verden, hadde vært trakassert og herjet med i flere år allerede da Norge ble invadert. Alle som ville, kunne få kunnskap om jødenes utsatte stilling. I ettertid ser vi at det ikke var mange som brydde seg.

Og det tok ikke slutt etter krigen. De ytterst få jødene som kom hjem til Norge fra dødsleirene, opplevde at husene deres var tatt, eiendelene var borte. I Trondheim ble de skjønnslignet fordi de ikke hadde levert inn selvangivelse mens de satt i fangenskap. Mens resten av Norge jublet over freden, sørget jødiske nordmenn over alle de hadde mistet.

les også

«Kjakan» i opptak: Ble varslet om jødeaksjonene i forkant

Det vonde spørsmålet

Først mer enn femti år etter krigens slutt, i 1998, tok den norske stat tok oppgjør med behandlingen av våre jødiske landsmenn. Gjenlevende jøder og deres etterlatte fikk erstatning, samtidig som de kollektivt fikk støtte til å opprettholde jødisk historie og kultur. I 2012 ba statsminister Jens Stoltenberg om unnskyldning for det som skjedde med jødene på norsk jord. Samme år beklaget norsk politi rollen de hadde spilt i å sende jødene til konsentrasjonsleirene.

Det vonde spørsmålet er om det hadde vært annerledes om det var andre nordmenn enn jødene som var utsatt. Om nordmenn flest så på jødene som «de andre», ikke som del av «oss». Her ligger spiren til antisemittismen, også i dag.

Den debatten må vi aldri skygge unna. Og vi må granske vår egen historie med kritisk blikk. Det innebærer også å granske krigsheltene som sto opp mot de totalitære og menneskefiendtlige kreftene. Men vi må aldri glemme hvem som hadde ansvaret for Holocaust. Det var ikke Hjemmefrontens skyld at så mange jødiske nordmenn ble arrestert og sendt til dødsleirene. Skylden ligger på nazistene og deres medhjelpere.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder