Foto: Roar Hagen

Truslene som kan felle regjeringen

MENINGER

Den fremste trusselen mot Erna Solbergs regjering er for tiden Høyre-mannen Per-Kristian Foss. Hun har slumset med vaktholdet.

kommentar
Publisert: Oppdatert: 27.08.18 08:58

I dag skal Kontrollkomiteen på Stortinget ha en høring om regjeringens arbeid med objektsikring. Bak det knirkete, byråkratiske ordet «objektsikring» skjuler det seg hemmelige planer for hvordan viktige bygg og installasjoner skal beskyttes i en krisesituasjon. Det handler om gjerder, sluser og vakthold. Men også om planer for å sette ut et kraftig forsterket bevæpnet vakthold i en krisesituasjon. For eksempel et terrorangrep eller i verste fall et militært overfall på Norge.

Dette er en del av Norges beredskap mot kriser og overfall. I en gitt situasjon, for eksempel i opptakten til et militært overfall, kan det være en avgjørende del av den. Å sette en eller flere funksjoner i samfunnet ut av spill ved å ødelegge viktige bygg og anlegg, vil skape kaos og frykt, og gjøre et angrep enklere.

BAKGRUNN: Solberg må forklare seg om manglende terrorsikring

Men sikring av bygg og installasjoner handler ikke bare om å verge seg mot et militært overfall, det er også viktig i det daglige. Da tellesentralen til NOKAS i Stavanger ble ranet i påsken 2004, satte ranerne politiet delvis ut av spill ved å blokkere utkjørselen fra garasjen på politihuset med en brennende lastebil. En typisk beredskapssvikt.

Etter 22. juli ble norsk beredskap endevendt av Gjørv-kommisjonen. Resultatet var et sjokk. Norge manglet helt elementære ting, og kulturen og ledelsen var så å si fraværende. Ansvaret for avgjørende beredskap mot terrorangrep var pulverisert. Man hadde ikke engang maktet å sørge for en forsvarlig sikring av Høyblokken og regjeringskvartalet, et av de aller mest «skjermingsverdige objektene» i Norge.

Gjørvs rapport ble en vekker, og en rekke tiltak ble vedtatt. Blant dem å sørge for at politiet og Forsvaret hadde bygg og installasjoner som var forsvarlig sikret mot forskjellige typer angrep og anslag. Det er akkurat dette som ennå ikke er på plass, og som regjeringen må forsvare i Stortinget.

Bestillingen av en moderne og effektiv sikring av disse byggene, er langt dyrere og mer kompleks enn det man nok så for seg. Å ta en ny debatt om hvorvidt store investeringer i bygg og anlegg er det som gir mest beredskap for pengene, virker nødvendig. Men det har ikke betydd mye for Riksrevisjonen. Den har påpekt at det Stortinget har vedtatt ikke er fulgt opp, og at sendrektigheten ikke er meldt til Stortinget. Slikt er alvorlig for en regjering. Om det er like alvorlig for Norge, er jeg mer i tvil om.

Riksrevisjonens rapport viser at justissektoren i Norge er særdeles komplisert å styre. Informasjonsflyten fra Politidirektoratet til Justisdepartementet ser ut til å være rotete og upresis. Justisdepartementets overordnede ansvar for norsk beredskap ser ut til å være lemfeldig på mange felt. Samarbeidet mellom politiet og Forsvaret fungerer dårlig. Den årlige terrorøvelsen Gemini har flere ganger avslørt kritiske mangler i den akutte terrorberedskapen i Norge, ikke minst når det gjelder samarbeid og ledelse.

Likevel tror jeg ikke Riksrevisjonens kritikk er nok til å felle Regjeringen. For det første kan KrF neppe gå så langt at de velter Erna Solberg og innsetter Jonas Gahr Støre. Men også innholdet i rapporten virker for svakt til å velte regjeringen. Når Gjørv-kommisjonens rapport ikke var nok til det, så ville det vært merkelig om rapporten som skal behandles i dag er det.

Faren er at det politiske spillet rundt rapporten skygger for noe som er mer sentralt, nemlig at arbeidet med beredskap mot terror, anslag og kriser ikke er godt nok. Norge er for sårbart i møtet med et stadig mer komplekst og omskiftelige trusselbilde. En hovedårsak til det er at måten beredskapsarbeidet er organisert på, er for dårlig. Beredskapen er selvfølgelig blitt bedre siden 2011, det skulle bare mangle. Men som rapporten viser, er det langt igjen.

Her kan du lese mer om