REGJERINGSKRISE? – Dette handler ikke lenger om protest, men om å styre et land, skriver kronikkforfatteren. Foto: Odin Jæger

Debatt

Listhaug-dramaet: Memet er mektigere enn sverdet

Oppstår verdens første Facebook-initierte regjeringskrise i morgen?

ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL

TORBJØRN SØLSNÆS, tidligere rådgiver med ansvar strategi og kommunikasjon i Høyre

Selv om vi i norsk parlamentarisme ikke praktiserer konstruktiv mistillit, er det likevel slik at regjeringsbærende partier i opposisjon pleier å tenke gjennom hvordan de eventuelt vil forvalte makten dersom en regjering felles. Det er nok trolig derfor partier som Høyre og Arbeiderpartiet relativt sjeldent velger å fremme eller støtte mistillit: Dette er ikke utelukkende en reaksjonsform og instrument for grensesetting, det er også et grep for maktovertagelse i parlamentariske systemer. Etter hva jeg klarer å se av en oversikt Stortingets utredningsseksjon har laget, har disse partiene bare vært med å fremme 8 forslag om mistillit i perioden mellom 1945 og frem til i dag. Arbeiderpartiets høyeste frekvens var under regjeringen Borten fra 1965 til 1971, da partiet særlig etter valget i 1969 kun var to mandater unna rent flertall. Høyres ivrigste periode til å fremsette forslag om mistillit var på slutten av 1980-tallet, da det var et borgerlig flertall på Stortinget og et etablert styringsgrunnlag for partiet sammen med Senterpartiet og Kristelig Folkeparti. Selv om Arbeiderpartiet rett nok ikke hadde flertall etter valget i 1969, må det være rimelig å si at partiet ville hatt et etablert styringsgrunnlag basert på egen størrelse og gitt et manøvreringsrom med vekslende flertallsløsninger i Stortinget.

Det er svært sjelden at mistillitsforslag blir vedtatt og regjeringen eller enkeltstatsråder må gå av. Etter 1945 har det kun skjedd én gang, etter at Høyre, Senterpartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti fremmet mistillit mot hele regjeringen Gerhardsen i Kings Bay-saken i 1963, og forslaget ble støttet av Sosialistisk Folkepartis to representanter. I dette tilfellet hadde de fire borgerlige partiene blitt enige om å takke ja til Kongens forespørsel om å danne regjering når dette ville komme i etterkant, selv om regjeringsprosjektet ville være av kort varighet. Ved siden av alvoret i saken Stortinget hadde til behandling, var motivasjonen å vise at det kunne etableres et borgerlig regjeringsalternativ med vilje og evne til å samarbeide om å styre landet, dersom velgerne skulle gi et flertall for dette. Det skjedde to år senere.

les også

Kristin Clemet om Listhaug: «Alle andre ville jo bedt om å bli flyttet eller gå av»

Det er mye som skiller mistillitsforslaget som nå er fremsatt med tidligere mistillitsforslag som har blitt vedtatt:

(1)  Det er vanskelig å se for seg at konstellasjonen Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV, Mdg, Rødt og Kristelig Folkeparti vil samle seg om et alternativ til dagens regjering. Men dersom Stortinget vedtar mistillit mot Sylvi Listhaug og regjeringen kaster kortene, så er det ikke utenkelig med et mellomspill hvor dagens regjeringspartier vil vente med å takke ja til å danne en ny regjering - selv om Kristelig Folkeparti skulle signalisere det som ønsket i etterkant. Ingen regjeringer vil la seg diktere av Stortinget når det gjelder sin sammensetning.

(2)  Aldri før har det heller vært fremsatt forslag fra et ytterkantparti alene som (så raskt) har vært i nærheten av å samle støtte. Denne gangen kan det altså tenkes at AKPs avlegger og eneste stortingsrepresentant kan aksle en slags ledertrøye på Stortinget. Hvem var det som sa at én kommunist ikke kunne velte store lass? Uten å ta bort alvoret hverken i situasjonen eller bakteppet for mistillitsforslaget, må jeg innrømme jeg er imponert over Rødts presisjon og funksjon som et protestparti.

(3)  Kun en gang før er det fremsatt mistillitsforslag mot en statsråd knyttet til en hendelse som ikke har med en konkret behandling av en sak i Stortinget å gjøre; da Fremskrittspartiet i 1988 fremmet mistillit mot arbeids- og administrasjonsminister Anne-Lise Bakken for uttalelser hun hadde kommet med om statens personaldirektør. Bakken gikk av før forslaget kom til behandling, fordi hun hadde mistet statsministerens tillit. Likhetstrekket til dagens situasjon er at det er reist mistillitsforslag mot en statsråd for dennes budskap i sosiale medier i tilknytning til en sak hun ikke har konstitusjonelt ansvar for. Forskjellen er at Sylvi Listhaug har statsministerens tillit.

En dag etter at forslaget er fremsatt hadde det samlet støtte av 81 representanter på Stortinget. I denne saken som i alle andre handler det om å telle til 85, og det store spørsmålet er selvfølgelig om Kristelig Folkeparti vil slutte seg til. Dette avgjøres nå i dag. I så fall har Sylvi Listhaug ikke lenger Stortingets tillit. I praksis betyr det at hun da må gå av som justisminister- og beredskapsminister.

les også

Hanne Skartveit: Sylvi Listhaug og konspirasjonsteoriene

Tidligere har regjeringer normalt stilt seg solidarisk i slike spørsmål, slik at mistillit mot én statsråd er mistillit mot hele regjeringen. Det kommer også til å være tilfellet denne gangen. Dette handler ikke først og fremst om at tillitsforholdet i en regjering hvor en statsråd utsettes for et mistillitsforslag er preget av harmoni, lyst og glede, men fordi regjeringen ikke skal la seg diktere på sammensetningen av Stortinget. Det er utenkelig at Erna Solberg vil bidra til en ny presedens for forholdet mellom statsmaktene, for eksempel gjennom å takke ja til KrF og Aps sikkert velmenende, men like fullt merkverdige personalpolitiske råd om å gi Listhaug et nytt departement hun kan oppdatere Facebook fra.

Hadde mistilliten også hatt hos statsministeren så hadde Listhaug alt gått av. Som eksempelet med Bakken viser: En statsminister kan ikke ha litt tillit til en statsråd. Enten har hun det, eller så har hun det ikke. Tilsvarende kan det tenkes at Manuela Ramin-Osmundsen ville blitt utsatt for mistillit under Stoltenberg II, på grunn av sin rolle i ansettelse av nytt Barneombud. Men da det var klart at Ramin-Osmundsen ikke hadde vært oppriktig med Stoltenberg, trakk sistnevnte konklusjonen umiddelbart på egen hånd. Opposisjonen i Stortinget kunne fortsette med sitt.

les også

Ap og KrF åpner for at Listhaug kan bytte departement

Situasjonen som nå har oppstått skiller seg på ulike måter fra hva en kan kalle normalen i norsk politikk og særlig hva angår spørsmålet om mistillit. Det er vanskelig å spå hvilken side Kristelig Folkeparti lande ned på. Uttalelser fra flere med ledende tillitsverv og i stortinget maler til en viss grad partiet opp i et hjørne. Knut Arild Hareide har gjort som han pleier: La spørsmålet om hvorvidt landet skal ha en regjering være opp til sitt landsstyre. I all prosess om å finne partiets sjel og rolle i norsk politikk etter et valgnederlag, var det neppe på denne måten partiet så for seg å bli det mest interessante partiet siste helg før påske.

Det er spesielle tider når et tradisjonelt maktsøkende parti benytter mistillitsforslaget som en reaksjonsform og måte å protestere på, og de personalpolitiske rådene gjennom helgen gir inntrykk av at dette ikke er helt gjennomtenkt. Så det er verdt å håpe tiden brukes godt nå, for dette handler ikke om protest lenger, det handler om å styre et land.

Men når verdens første Facebook-initierte regjeringskrise kan komme i Norge skal i alle fall ingen ta fra oss å være verdensledende på digitalisering.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder