KROPPSPOSITIVIST: - Å bli tilsidesatt i samfunnet på bakgrunn av hvordan du ser ut, er ikke sunt for psyken. Jeg ønsker meg et samfunn der vi behandler hverandre med respekt og likeverd, uavhengig av utseende, skriver Carina E. Carlsen.
KROPPSPOSITIVIST: - Å bli tilsidesatt i samfunnet på bakgrunn av hvordan du ser ut, er ikke sunt for psyken. Jeg ønsker meg et samfunn der vi behandler hverandre med respekt og likeverd, uavhengig av utseende, skriver Carina E. Carlsen. Foto: Ann Christin Langeid

Sommerkroppen 2018: Helsepolitiet skal ikke få stoppe deg og meg fra å gå på stranda i sommer!

debatt
Publisert:
MENINGER

Livskvalitet trumfer fettprosent any day, og helsepolitiet skal ikke få stoppe hverken deg eller meg fra å gå på stranda i sommer. Husk at en sommerkropp, kan like gjerne være en helårskropp, og helårskroppen – den har mange former og fasonger.

CARINA E. CARLSEN, kroppspositivist og masterstudent i empowerment og helsefremmende arbeid.

Nå som sommeren er over oss, kvier mange seg for å la kropp være kropp. For tjukk er fortsatt det verste man kan være i 2018. Det er nemlig ikke status å være tjukk - ifølge samfunnsnormen er vellykkede mennesker tynne.

Som kroppspositivist får jeg en del kritikk fordi jeg sjelden snakker om ulempene og helseplagene ved det å være tjukk. Jeg skal innrømme at jeg synes det kan være et vrient spørsmål å få. Bare fordi jeg ønsker en annen innfallsvinkel enn det tradisjonelle selvhatet som forventes hos tjukke mennesker, betyr ikke det at jeg har et fasitsvar for alle.

Jeg er kroppspositivist. Mitt hovedfokus ligger på mental helse og kroppsstigma. Jeg gjør bevisst et nummer ut av å være en motvekt til det slankhetsfokuset vi lever i. Jeg er ikke interessert i å skape nok et rom for en samtale jeg selv har måttet ta del i siden jeg var liten, og som til slutt gjorde meg syk.

Det er ikke sånn at tjukke mennesker ikke skjønner at det er en viss risiko ved å ha den kroppen de har. Det har vi fått høre siden vi var små, og har hele livet opplevd å bli forskjellsbehandlet for hvordan vi ser ut. Jeg husker jeg så ungdomsfilmer med pene jenter som bare trengte fjerne brillene, for at han kjekke skulle oppdage de, og drømte selv om å bare en dag våkne opp å være tynn og pen. Og de jeg ville bli tynn og pen for, var gutter som i utgangspunktet ikke ville ha meg, og som hetset meg for hvordan jeg så ut.

Så fikk jeg spiseforstyrrelse, kastet opp alt jeg spiste, trente masse, spiste ikke godteri, drakk ikke brus, men gikk ikke noe særlig ned av den grunn. Eller kanskje gjorde jeg det, men så det ikke selv fordi jeg var så redd for å være tjukk, at det dannet seg et bilde av at jeg aldri ble bra nok.

Noen grupper mennesker påberoper seg definisjonsmakta for hva som er hva, og ser det på som sin plikt til å fortelle andre hva de synes om kroppene deres. De kamuflerer kroppshetsen sin som bekymring, og gjør seg nærmest til et offer, som må se på min kropp i bikini på stranda. I hvert fall opplever jeg det på denne måten, når det hele kan begynne med at jeg burde gå ned i vekt, og avslutter med at jeg fortjener å få en spiseforstyrrelse så jeg blir sunn. Her handler det om at jeg skal bli tynn, på bekostning av min psykiske helse. Spiseforstyrrelse er som kjent ikke spesielt bra for en. Jeg har til dags dato kun opplevd en person som har satt seg ned og tatt en samtale med meg om vekt, uten å la det bunne ut i hets.

Svært tynne mennesker opplever garantert også dette, men selv om det sikkert er like frustrerende, ligger det en større omsorg i den bekymringen, enn forakten de fleste føler ovenfor tjukke mennesker. Tjukk er det vi alle streber etter å ikke være, og det finnes få ting som provoserer så mye, som hvis en tjukkas er fornøyd. Da har man på en måte vippet alt og alle av pinnen, for hvordan våger man å være tilfreds i et samfunn som hele tiden forteller oss alle, uansett størrelse, at vi ikke er bra nok!?

Det at det er sosiale akseptert å kommentere andres kropp, betyr ikke at det er riktig. Det betyr heller ikke at du kan si hva du vil, og forvente at mottaker skal takke deg.

Ser du en tynn person er det nok svært sjelden at det første du lurer på hva vedkommende sin helsestatus er. Det kan det veldig fort hende du gjør når du ser en tjukk person. Dette tror jeg dog er fordi vi har en langt høyere terskel for hvor tynn man har «lov» til å være, og svært lav terskel for hvor tjukk man har «lov» til å være. Dette, pluss at vi bare tar for god fisk at tynne mennesker er sunne.

Jeg mener vi har snevert syn på helse, dersom det kun handler om fravær av sykdom, eller det å være tynn. Er man interessert i å lese om risikoen ved å være tjukk, tynn, drikke, røyke, eller i det hele tatt leve, kan du lese en hvilken som helst avis eller diskutere det med folk på bussen.

Å kommentere andres helse på bakgrunn av hvordan man ser ut, synes jeg også er ignorant. Det eneste du kan si om en person ved å se på de, er hvordan de ser ut. Du kan anta en hel masse, men det er også det det er - antagelser.

Å være overvektig i dagens samfunn, er ekstremt stigmatisert og gir en forventning om at man er lat, mangler viljestyrke, er mindre intelligent og suksessfull. Overvektige diskrimineres på arbeidsplasser, i helsevesenet, undervisning, media og personlige forhold. Å bli tilsidesatt i samfunnet på bakgrunn av hvordan du ser ut, er ikke sunt for psyken. Som kroppspositivist ønsker jeg meg et samfunn der vi behandler hverandre med respekt og likeverd, uavhengig av utseende. Og kanskje har jeg en mer subjektiv tilnærmelse til helsespørsmålet, ala Per Fugelli. Jeg mener livskvalitet trumfer fettprosenter any day, og helsepolitiet skal i hvert fall ikke få stoppe hverken deg eller meg fra å gå på stranda. Husk at en sommerkropp, kan like gjerne være en helårskropp, og helårskroppen – den har mange former og fasonger. God sommer!

PS: Jeg bruker ordet "tjukk" som en beskrivelse av store kropper. Jeg er selv tjukk, men det sier ingenting annet om meg enn at jeg er tjukk. Jeg bruker i dette innlegget beskrivelser som "tynn" og "tykk", og dette kan av noen oppleves som generaliserende.

Her kan du lese mer om